GRUVESAMFUNN

Samfunnene som vokste fram på Spitsbergen ble ikke bygd opp som familiesamfunn. De var mannssamfunn der arbeiderne bodde på brakker. Ledelsen i gruveselskapet hadde makt og myndighetsutøvelse. I tillegg til gruvedriften styrte selskapene boligpolitikken, forsyningene og kommunikasjonene.

INGENMANNSLAND

Anneksjonsskilt. Foto: NP

Strømmen av turister, kartlegging av geologien og polarekspedisjoner på slutten av 1800 tallet økte bevisstheten om Svalbard. Det førte også til et håp om økonomisk gevinst fra øygruppens mineralressurser og til kortvarig klondyke- stemning.

I perioden 1898 – 1920 ble det gjort over hundre krav på land. Disse utgjorde mer enn Svalbards areal. Øygruppen ble stykket opp og delt mellom private interessenter. Samtidig var det en skjerpefeber i Nord-Norge som kan ha smittet over til Svalbard.

Det fantes ingen regler for hvordan okkupasjonene skulle skje. Alle ble likevel utstyrt med tavler. Tavlene fikk forskjellig utseende og tekster, og de måtte fornyes hvert år for å være gyldige. Uklare prosedyrer førte ofte til krangel og konflikter. Konfliktene ble som oftes løst på stedet, men noen få havnet i rettssak i Tromsø. Det var konflikter mellom de som annekterte områder og konflikter mellom arbeidere og ledelse i de nye kullanleggene. Disse fikk et politisk og rettslig etterspill med krav om administrasjon av Svalbard.

NASJONALITETER

På veg ned fra gruva. Foto: Svalbard Museum

Det var en broket og fargerik forsamling av mennesker som slo ned sine anneksjonsskilt og erklærte eiendomsrett over områdene. De kom fra 9 – 10 forskjellige nasjoner. Noen var spesialister mens andre var eventyrere. Enkelte hadde minimale kunnskaper om mineraler. Noen oppga prosjektene raskt og solgte områdene. Andre kom opp med dyrt produksjonsutstyr for så å oppdage at prosjektet var ulønnsomt. De som mislyktes lot maskinene stå igjen og forlot Svalbard.
Noen av de utenlandske okkupasjonene ble gjort i områder som var rike på kullforekomster. Der ble drifta langvarig slik som hos amerikanerne i Longyearbyen, svenskene i Svea og Pyramiden, nederlenderne i Barentsburg og russerne i Grumant.

Av Gerd Johanne Valen/Bjørg Evjen