MODERNE TIDER

Longyearbyen er ikke lenger en gruveleir. Det er et familiesamfunn med lokaldemokrati. Stedet har flyplass og et velferds- og tjenestetilbud som langt overgår det vi finner i bygder av samme størrelse på fastlandet. I dag har foruten kulldriften, forskning og reiseliv stor betydning for økonomien og samfunnsutviklingen på Svalbard.

FRA GRUVELEIR TIL FAMILIESAMFUNN

smf04349-2

Fra midten av 1970-tallet skiftet gradvis Longyearbyen karakter fra gruveleir til familiesamfunn. Det ble statens politikk å ”normalisere” lokalsamfunnet. Men hva var det som var så unormalt, og hva besto den nye svalbardpolitikken i?
I begynnelsen av 1970-tallet var Store Norske i krise. Prisene var dårlige og man trodde kullreservene var små. Den norske staten måtte gå inn med store midler for å redde selskapet fra konkurs og endte opp med å overta så å si alle aksjene i 1976. Dette var midt under den kalde krigen, det var viktig å opprettholde norsk bosetning og virksomhet på Svalbard. Med staten som eier av Store Norske, var det ikke lenger politisk akseptabelt at Longyearbyen var en ”company town”. I 1975 la myndighetene opp til en ”normalisering” av lokalsamfunnet med familiebosetting, bedre velferdstilbud og offentlige tjenester. I 1976 overtok staten skolen som Store Norske hadde drevet, og bygde den ut med videregående. I 1981 ble sykehuset statlig. Virksomheter som Posten, Televerket og Sysselmannen utvidet kraftig. I 1981 ble Longyearbyen knyttet til det norske telenettet via satellitt, og et par år senere kom direkte fjernsyn.

FLYPLASSEN – ET VEISKILLE

Noe av det som gjorde Longyearbyen ”unormal”, var den nærmest totale isolasjonen i vinterhalvåret. Da flyplassen ble bygd i 1974 og offisielt åpnet året etter, var det et veiskille i Svalbards historie. Med flyene kom ferskvarer, aviser, fjernsynsprogrammer på videobånd, slekt og venner – men også influensa, byråkrater og stortingsrepresentanter. Kanskje var flyplassen det viktigste elementet i moderniserings-prosessen. Bedre kommunikasjoner hadde både positive og negative sider. Mange svalbardveteraner savnet roen, stabiliteten og samholdet som preget Longyearbyen før flyene begynte å gå.

FAMILIESAMFUNNET

Utover i 1970- og 1980-årene ble det satset på bygging av familieleiligheter, slik at ikke bare funksjonærene, men også arbeiderne i Store Norske kunne bo med familie i Longyearbyen. Arbeiderbrakkene i Sverdrupbyen og Nybyen ble gradvis fraflyttet, og i 1985 ble Stormessa lagt ned. Bebyggelsen i Lia vokste fram – en helt ny bydel i Longyearbyen. Staten la opp til at deres ansatte skulle ha familie med. Selv om Longyearbyen var tallmessig mannsdominert helt til 1990-årene, ble innslaget av kvinner og barn stadig større. Det preget samfunnet, ”myke verdier” ble mer fremtredende. Longyearbyen endret karakter: det vokste frem et bygdesentrum med post, bank, butikker og kafé. Gruvebypreget ble mindre. Da også taubanen ble lagt ned i 1985, var det ikke lenger mye som minnet om kulldriften.

SAMFUNN I OMSTILLING

På slutten av 1980-tallet var det igjen krise for kulldriften. Staten brukte årlig over 100 millioner kroner på å subsidiere Store Norske. Longyearbyen måtte få flere bein å stå på. Det ble satt i gang et omfattende arbeid for å utvikle nye og lønnsomme næringer, særlig knyttet til turisme, handel og service. Ansvaret for infrastruktur og bydrift ble skilt ut av Store Norske i et eget selskap, Svalbard Samfunnsdrift AS. Forskningsvirksomheten økte kraftig, både i Longyearbyen og Ny-Ålesund. Det ble satset på høyere utdanning og UNIS ble etablert i 1993. Dermed kom også et verdifullt tilskudd til lokalsamfunnet gjennom norske og utenlandske studenter. Den nye virksomheten mer enn oppveide nedgangen i kullselskapet, og Longyearbyen vokste. Folketallet ble nesten fordoblet på 10–12 år. Samtidig arbeidet Store Norske med planer for ny og utvidet kulldrift i Svea. I løpet av 1990-tallet tok Longyearbyen steget fullt ut og ble et moderne og variert familiesamfunn. Det har et velferds- og tjenestetilbud som langt overgår det vi finner i bygder av samme størrelse på fastlandet. Den omstillingen som har funnet sted siden 1990, savner sidestykke i norsk historie.

Av Thor Bjørn Arlov