METODER FOR Å OVERLEVE

Dyrene på Svalbard er tilpasset ekstreme sesongvariasjoner. Det er mørketid fra november til slutten av januar, og midnattssol fra midten av april til sent i august. Gjennomsnittstemperaturen er under frysepunktet fra september til mai. I tillegg gjør vinden at effektiv temperatur blir lavere. Klimaet er også ekstremt variabelt. Når det umiddelbart etter mildvær oppstår sprengkulde kan tundraen bli dekket av is. Vegetasjonen under blir utilgjengelig for beitende rein.

BIOLOGISKE KLOKKER

Vinteren kan være hard for reinsdyra. Foto Paul Adams

Tidspunkt for parring, egglegging og fødsel av unger, vandringer, skifte av pels/fjærdrakt, fettdeponering, sesongvariasjoner i kroppsvekt, aktivitet og matinntak er nøye regulert og tilpasset endringer i lys og mørke. Organismene har evne til å måle tid. De har en indre klokke å forholde seg til. Klokken synkroniseres regelmessig av ytre lys og mørke signaler, slik jordens egen rotasjon og dens bevegelser rundt solen gir opphav til. På Svalbard er denne rytmen sterkt svekket eller fraværende i lange perioder. Både svalbardrein og svalbardrype har i lange perioder sommer og vinter et aktivitetsmønster som er uavhengig av tid på døgnet. De er derfor mindre avhengig av døgnrytmer enn de samme artene lenger sør.

STRATEGIER FOR Å OVERLEVE

Svalbardrypa har fjærkledde bein. Foto Svalbard Museum

Når temperaturforskjellen øker mellom dyrets indre og lufta rundt, motvirker dyret dette med økt isolasjon eller varmeproduksjon. Store mengder fett lagret under huden eller rundt indre organer brukes som isolasjon og opplagsnæring. Svalbardrype, svalbardrein og fjellrev øker kroppsvekten med opptil 30 % fett i løpet av høsten. I tillegg skifter fjellrev og rein fra sommerpels til vinterpels. Vinterpelsen gir et isolerende lag som hjelper til å holde huden varm. Svalbardreinen har hule pelshår med stillestående luft som gir ekstra god isolasjon. Svalbardrypa skifter også til tykk hvit fjærdrakt for vinteren. I tillegg har fjellreven pels under potene og svalbardrypa ekstra mye fjær rundt føttene for å hindre varmetap når de står på is og snø. De kan også minske virkningene av kulden gjennom sin adferd. Svalbardreinen sparer energi ved sitt rolige levesett. Svalbardrypa minsker varmetapet fra kroppen ved å grave seg ”dokk” i snøen for å skjerme seg mot vind og lave temperaturer når de ikke spiser. Fjellreven kan legge seg i le for vinden og krølle seg sammen som en ball for å redusere varmetapet. Den bruker den tykke halen som madrass, stikker snuta under halerota og lar seg snø ned.

Den landlevende pattedyrfaunaen på Svalbard er relativt artsfattig sammenlignet med andre arktiske økosystemer. Det finnes bare tre pattedyrarter på land; Svalbardrein, fjellrev og østmarkmus. Sistnevnte finnes bare lokalt utbredt i Grumantområdet i nærheten av Longyearbyen.

Av Eva Fuglei/Ronny Aanes