Byen og selskapet som bygget den, er oppkalt etter det gamle russiske navnet på Svalbard. Språkforskere tror at navnet stammer fra "Grønland", og at det i årenes løp har blitt til Grumant. I Vest-Europa trodde man en stund at Svalbard kun var en del av Grønland. Om Pomorene trodde det samme, eller om de forvekslet Svalbard med Grønland vites ikke, men det ble dette navnet Pomorene brukte på øygruppen.  

Driften av kullfeltet ble gjenopptatt av Trust Arktikugol i 1931, og i 1940 bodde det 405 voksne og 21 barn der. Etter Tysklands invasjon av Sovjetunionen ble anlegget evakuert, og i 1943 ble det jevnet med jorden under operasjon Zitronella. Kun et par små hus var alt som var igjen av byen. Gjenreisningen av anlegget startet i 1946, og var ferdig sommeren 1949. I 1951 talte innbyggertallet hele 1106 personer, og av disse var 32 barn. Byen var også hjem til en av de første kvinnelige gruvearbeideren på Svalbard. I perioden 1954 til 1956 jobbet Nina Anisimovna Faustova som "runner" i gruvetransporten. Til sammenligning tok det 30 år før kvinner slapp til i de norske gruvene. 

I 1961 var det meste av kullet tatt ut. I tillegg var gruvene plaget med forkastninger som vanskeligjorde driften - et fenomen der kullaget plutselig faller eller hopper lengre opp eller ned i fjellet. Arbeiderne måtte dermed bryte seg gjennom mange meter med fjell for å komme til kullet igjen. Det ble derfor besluttet at driften der skulle avvikles. Vaktmannskap ble stasjonert der inntil en endelig nedleggelse ble vedtatt, og i 1967 var anlegget helt fraflyttet. Grumantbyen ble en spøkelsesby, og forfallet satt raskt inn. 

Havneforholdene i Grumant var dårlige. Derfor ble en bebyggelse i Coles Bay, eller Colesbukta anlagt. Fra Grumantbyen ble kullet fraktet rundt 8 kilometer til Coles Bay med elektrifisert jernbane for utskiping. Etter at Grumantbyen ble nedlagt, ble også Coles Bay forlatt. Det foregikk noe leting etter olje og gass på 1970-tallet, men bebyggelsen ble ikke tatt i bruk igjen før i 1981, og fram til 1988 huset Coles Bay Trust Arktikugols geologiske parti, som tidligere hadde holdt til på Olavsfjellet ved Barentsburg. Belegget var på det meste over 60 personer, og det ble lagt planer for å sette i gang kulldrift der. Planene ble aldri noe av, og anlegget ble fraflyttet igjen i 1988.     

I dag står deler av bebyggelsen i både Grumantbyen og Coles Bay igjen som minner om den første russiske byen på Svalbard. Mange av bygningene har allerede kollapset, men et fåtall står fortsatt. Særlig Coles Bay, som er den lettest tilgjengelige av de to, er et bynært reisemål for lokalbefolkningen i Longyearbyen og et stoppested for organiserte scooterfølger på vei til Grønnfjorden.