Forfatter: Herdis Lien

Enigmamaskinen og Alan Turing

Enigma er en krypteringsmaskin, som ble brukt av de tyske militærstyrkene til kryptering av informasjon under den 2. verdenskrig. Den var i daglig bruk innenfor alle tyske militære enheter.  På Svalbard var den et fast inventar i alle tyske U-båter som rekognoserte langs kysten og brakte personell til de 7 tyske værstasjonene som daglig leverte værinformasjon til «Wehrmacht». Værinformasjon fra Svalbard var svært viktig for de tyske bombeflyene som ble sendt for å avskjære de alliertes konvoitrafikk til Murmansk og Arkhangelsk.

Fra tysk side ble Enigmas kodete meldinger antatt å være umulige å knekke og maskinen ble beholdt gjennom hele den 2.verdenskrig.

Den britiske matematikeren fra universitetet i Cambridge Alan Turing (1912 – 1954) ble like før 2. verdenskrig engasjert av britisk etterretning for å forsøke å knekke Enigmakoden.  Alan Turing konstruerte allerede i 1941 en kalkulator «Turings bombe» som påviste kombinasjonene og kunne lese ut svarene. I krigens andre år kunne derfor britisk etterretning lese «Enigmameldingene» i løpet av tre timer. Nesten daglig kunne derfor Winston Churchill lese ordrett Hitlers direktiver til generalstaben. Den britiske generalstaben kunne ved hjelp av «Turings bombe» spore posisjonen til tyske ubåter og bla. opplyse general Montgomery om Erwin Rommels disposisjoner før slaget ved El Alamein. Turings innsats med å knekke Enigmakoden medførte at den 2. verdenskrig ble avkortet med minst ett år. Det faktum at Enigmakoden hadde blitt brutt under krigen forble en hemmelighet til slutten av 1960-årene.

 

Se denne og andre gjenstander fra 2. verdenskrig på Svalbard på digitaltmuseum.no

https://digitaltmuseum.no/011025160351/chiffreringsapparat

 

Av Sander Solnes, konservator ved Svalbard Museum

«Kammen fra Skolteneset»

 

Dagens gjenstand fra Svalbard Museum er en kam funnet under en arkeologisk utgravning av den russiske fangststasjon Skolteneset, som ligger på Sørkappøya. Kammen er skåret ut av en beinplate fra et reinsdyr. Det er en såkalt dobbelt-kam med tinder på begge sider. Ser du nærmere på bildet ser du at årstallet 1837 er risset inn på kammen. Som vi ser har kammen vært flittig brukt, noen av tindene er skjeve og noen er brukket.

I vestlige kilder finner vi flere opplysninger om møter mellom vestlige kvalfangere og russiske fangstfolk på Svalbard. Blant annet beskriver engelskmannen Conway om en hyggelig sammenkomst mellom engelskmenn og russere i Smeerenburgfjorden  i  1779. Møtet var særdeles hjertelig og det ble drukket for helsen og utvekslet gaver mennene i mellom. Engelskmennene bemerket at russernes utseende og klesdrakt var et noe uvanlig syn:» Samtlige russere hadde langt hår og skjegg, pelsluer på hodet, brune saueskinnsjakker med ullforet på yttersiden og lange støvler»

Langt hår og skjegg var ikke på moten i vest-europa på dette tidspunkt. I Russland var det dessuten forbudt. Peter den Store nedla allerede i 1705 forbud mot langt skjegg, og brudd på denne lov medførte bot eller fengselsstraff. På Svalbard var russerne milevis unna «lovens lange arm» og kunne anlegge langt hår og skjegg uten at noen brydde seg. Skjegg og hårpryd var i større grad en utfordring når det gjaldt den personlige hygienen. Vi vet at fangstfolkene bodde trangt og tett i hyttene gjennom hele vinteren og renslighet var derfor ytterst påkrevd. Russerne bygde alltid en badstu «banja» i tilknytning til sine fangststasjoner og disse ble nok hyppig benytta. Heime i Kvitsjø-området var skikken med å ta badstue et fast ukentlig renslighetsrituale. Behovet for å gre flokene ut av hår og skjegg etter badstuebesøk har utvilsomt resultert i at lusekammen fra Skolteneset både har blitt lagd og vært flittig brukt på fangststasjonen.

Kammen er i så god stand at den fortsatt kunne brukes. Hvorfor ble den liggende igjen på Skolteneset?

Skolteneset er en av russernes hovedstasjoner på Svalbard. Her drev russiske fangstmenn fra Kvitsjø-området overvintringsfangst på 1700 og -1800 tallet. Området er svært gunstig for hvalrossfangst og vi vet fra skriftlige kilder at i 1819 fanget russerne over 1200 hvalross i løpet av bare to dager på strendene her. Skolteneset ble utgravd på 1980-tallet og gjenstandsmaterialet er svært rikt. Det finnes store mengder keramikk, verktøy og fangstredskaper av mange slag, men også store mengder skinn og lærrester. Vi finner også plater av bein som er emner til å lage kammer av.  Det er tydelig at fangstmennene som holdt til her har produsert votter, sko og kammer langt over eget behov. I mørketida når mørke og snekov gjorde utendørs fangstaktiviteter umulige, har de laget produkter som de kunne selge på markedet i Arkhangelsk når de kom hjem.

Like utenfor fangsthytta på Skolteneset ligger ti graver og rester av et russekors. Under utgravningen ble det funnet to skjelett under gulvet. Går vi til skriftlige kilder, denne gang den russiske polarforskeren V. Vize skriver han at i 1837 ble det funnet 22 døde pomorer på Sørkappøya.  Et helt russisk fangstlag døde under overvintringen i 1837. Den tragedie som utspant seg på Skolteneset skyldes trolig at fangstmennene ble rammet av skjørbuk; en ikke uvanlig hendelse gjennom fangshistorien på Svalbard. Kammen fra Skolteneset forlot i likhet med sin eier aldri fangststasjonen på Sørkappøya før arkeologene gravde den ut mer enn hundre år seinere. Nå oppbevares den i magasinet på Svalbard Museum og er en daglig påminnelse om den harde vinteren 1837 hvor 22 pomorer måtte bøte med livet.

 

av Tora Hultgreen, direktør Svalbard Museum

Et fangstår på Svalbard.

Alene, sammen med fangstkameratene eller med kone og barn.

Det er mye som skal forberedes, kjøpes inn og fraktes opp.

Hva koster billetten opp til Svalbard? Hvor mange kilo mel og erter skal bli med?

Er det lov å sanke drivtømmer? Blir det gode priser på skinnauksjoner etterpå?

Året er travelt og preget av samarbeid om transport, utstyr, proviant og hytter. Kontakt med familien og venner opprettholdes via telegram og brevpost. Noen ganger er kone og barn med på overvintringer. Alle blir sysselsatt og får med seg minner for livet.

Svalbard Museum inviterer alle til et dykk inn i arkivet. Arkiver med dokumenter fra 1882-1980 med mange år med overvintringer fra flere fangstmenn og deres familier. Arkivene inneholder dagbøker, barndomsminner, korrespondanse og dyreliv- og værobservasjoner. Det er også samarbeidsavtaler, kjøpekontrakter, regnskapsdokumenter og oppgjør m.m.

Dokumentene er skannet og arkivert på Svalbard Museum og kan utforskes på Arkivportalen.no ved å klikke på de digitaliserte elementene.

Svalbard Museum ønsker  god lesing!

Direktelenke arkiver på Arkivportalen.no:

Hilmar Nøis

Peter Paulsen Nøis

Martin Pettersen

Johannes Kaps Normann Nøis

Johan Nilsen

Daniel Nøis

Peder Pedersen

Hansine Hansen

Hanna Aa

Av Katja Eklund, registrator Svalbard Museum

Ikonet fra Bjørnøya

 

Dette vakre russisk-ortodokse ikonet av bronse ble funnet av undertegnede på en russisk fangststasjon i Nordhamna på Bjørnøya i juni 2015. Det er brakt hit av russiske fangstfolk som overvintret på 1700- og 1800-tallet for å drive jakt på hvalross, rev og isbjørn.

Ikonet ble funnet i fangsthyttens østlige hjørne som russerne kaller husets hellige hjørne og hvor de oppbevarer sine ikoner.

Ikonet kalles «Gudsmoder,alle sørgendes glede» og ble produsert i gammeltroende klostre  flere steder i Russland på 1700 – og 1800- tallet.

Guds mor er her fremstilt i en krets av syke og nødlidende mennesker, hennes sønn Jesus er oppstanden ser vi i bakgrunn, der han er avbildet med seierskrone. Ikoner av denne type ble gjerne tatt med på reise og fungerer som beskyttelse mot sykdom, trøst i sorgen og ønsket om at guds mor skal gå i forbønn for dem hvis de havner i en vanskelig situasjon.

Av direktør Tora Hultgreen

Fra Jan Mayen til Kapp Wijk

Disse rammene ble laget av fangstmann Arthur Oxaas (1888-1974) under hans overvintring på Jan Mayen i 1917. Han satt i mørke uværskvelder og skar dem sirlig ut av drivved.
Senere overvintret han i mange år på Kapp Wijk, og hadde rammene med seg dit.
I rammene hadde han bilder fra aviser og ukeblader, ofte av kongefamilien. Den ene har fungert som kalender, med utskiftbare kort for dag, måned og år. Kortene var lagd av tomme sigarettesker.

Vi har 3 av disse i samlingen. Den siste henger i Harald Soleims hytte på Kapp Wijk.
Rammene ble funnet i en pappeske i fjæra ved Kapp Wijk i 1963. Noen hadde rasert hytta, knust og kastet ut inventaret. Finneren reparerte rammene og ga dem til museet.

Arthur Oxaas var født i Tromsø i 1888. Helt fra barndommen av var det fangstlivet som fristet, og sammen med andre gutter var han stadig på havna og så på at fangstskutene ble rustet ut. Som 14-åring fikk han være med på sin første selfangsttur. Det ble en hard erfaring for gutten, som lovte seg selv at dette var første og siste tur til Ishavet.

Slik gikk det ikke. Allerede tre år etterpå mønstret han på en ny skute, og etter et par år på sommerfangst bestemte han seg for å prøve overvintringsfangsten. Han fikk være med Petter Trondsen sin ekspedisjon til østsiden av Svalbard. Området som ble valgt var Dianabukta på Edgeøya og Halvmåneøya.

Selv om denne første vinteren var strabasiøs, mistet han ikke lysten på Svalbard. Den neste overvintringen foregikk i Bellsund, og senere gikk det slag i slag med overvintringer fra Flathuken i nord til Calypsobyen i sør, i tillegg til en vinter på Bjørnøya og en på Jan Mayen.

Han slo etter hvert seg til ro på Kapp Wijk. Der fikk han også selskap av sin kone Anna. Arthur Oxaas ble på Kapp Wijk til 1947, bare avbrutt av krigen.

Etter at Oxaas forlot Kapp Wijk, sto hyttene tomme og ble tidvis plyndret av forbipasserende. Rammene ble funnet i 1963 i en eske som lå slengt i fjæra. Finneren restaurerte de, og gav de seinere til Svalbard Museum.

Se mer i Digitalt Museum:

https://digitaltmuseum.no/search/?aq=name%3A%22559F544C-89DE-4820-B681-BE80F24E6C3F%22

Les også gjerne boka Arthur Oxaas ga ut: «Svalbard var min verden». Den finnes i Nasjonalbiblioteket:

https://www.nb.no/items/30f3876fc377e027410576510dc7c14c?page=211&searchText=svalbard%20var%20min%20verden

     

 

av Herdis Lien, konservator/formidlingsleder ved Svalbard Museum

Meyer Olsens båt

Nordaustlandet høsten 1923. Et fangstlag på 6 mann har landet med den lille skøyta «Ørnes» i Lady Franklinfjorden etter en lang seilas. Planen var Nordøst-Grønland, men isforholdene gjorde at de ikke kom i land. De kunne ikke risikere å tape alt de hadde investert, skøyta, forsyninger og hyttematerialer, så de satte derfor kursen mot Svalbard. I Grønfjorden fikk de kjøpe bunkers og noen hunder, men fikk samtidig vite at alle fangstfeltene nå var opptatt. Bortsett fra Nordaustlandet.

Nordaustlandet er den nest største øya i Svalbard-arkipelet. Størstedelen er dekket av de enorme isbreene Vestfonna og Austfonna. De isfrie områdene langs kysten i vest og nord er et karrig landskap, stein og grussletter, med svært sparsom vegetasjon og lite dyreliv.

Lederen for ekspedisjonen var båtbygger Meyer Olsen. Da de kom til Nordaustlandet delte de seg i tre lag, de bygget to hytter samt noen steingammer og reparerte litt på de gamle hyttene som sto fra før på Lågøya og Langgrunnodden. Så satte de skøyta i vinteropplag i Murchisonfjorden, og de som skulle lengst nord dro med motorbåten de hadde med.

Men de to som var igjen i Lady Franklinfjorden trengte også en båt. Løsningen ble at Meyer bygget en på stedet. De hadde noen få golvplanker og et par panelbord igjen etter hyttebyggingen, i tillegg til fire båtbord de hadde med i tilfelle det trengtes reparasjon av skøyta eller motorbåten. Golvplankene ble til bunn og sidene i båten ble festet til spant og forstevn av rekved. Til slutt smurte de båten med en blanding av tjære og reinfett: «Den var aldeles tett» (Meyer Olsens dagbok).  Båten ble brukt til å dra rundt og sette opp feller, sanke ved og jakte. Og da de en stund var redde for at «Ørnes» var forlist på turen til vinterlagringsplassen, var plan B å ro med denne 12-13 fots båten over til Spitsbergen og inn Wijdefjorden. Det skjedde heldigvis ikke.

Overvintringen på Nordaustlandet var hard. Hyttene var utette og små, de frøs fast i veggene om natta, og måtte gå med yttertøyet på inne. Når det var mildt fløt vannet over golvet. Fangsten var også dårlig, men de skaffet seg litt reinsdyrkjøtt og fikk også noen bjørner. Ingen ble syke, og de returnerte til Tromsø etter 13 måneder.

Båten Meyer Olsen bygget er tilbakeført til Svalbard og Svalbard Museum fra Sjøfartsmuseet.


av Herdis Lien, konservator/formidlingsleder

Stockholm-Sven

Vi får stadig inn nye bilder til fotosamlingen. I sommer kom det inn et album fra 1935-36. Albumet ble innlevert av Odd Winge på Stord, og det er hans far, Emanuel Winge, som har tatt bildene. Han var tannlege i Longyearbyen i to somre, og broren Sverre var verkslege samme år.

Blant bildene er det en serie fra begravelsen til Sven Adolf Olsson, eller «Stockholm-Sven» som han ble kalt. Han var en velkjent skikkelse på Svalbard.

Sven Olsson var født i Sverige i 1884. Han kom til Svalbard i 1916 og fikk jobb i gruva, og jobbet i selskapet fram til 1925. Da dro han på fangst. Første året var han på Biscayarhuken. Så ble det en vinter i Billefjorden, før han i 1927 kjøpte hytta på Biscayarhuken og overvintret der 10 ganger, mange av de alene. Han skapte seg et hjem der nord.

Men selv om Stockholm-Sven trivdes i sitt eget selskap, var han en sosial person. Gjester var alltid velkomne på Biscayarhuken, og hver sommer tok han ferie og dro til Longyearbyen, til «sivilisasjonen». Da bodde han som regel i et av de tomme husene i Hiorthhamn. Sommerferien i 1936 skulle bli hans siste.

Den 12. juli ble han fraktet over fjorden til sykehuset i Longyearbyen der han døde samme dag, visstnok på grunn av et «maveonde».

Sven Adolf Olsson ble begravet på kirkegården i Longyearbyen. Mange fulgte båren. I begravelsen forrettet sysselmann Marlow, og direktøren i Store Norske, Einar Sverdrup holdt tale.

Hytta på Biscayarhuken ble dessverre brent av tyskerne under krigen. En ny hytte ble bygd i 1948 av Sigfred Kristoffersen og Lars Hochlin, men også denne brant ned, etter et besøk av noen studenter i 1960.

 

Bildene vil etter hvert bli å finne i  vårt bildearkiv: https://svalbardmuseum.no/no/samlingene/fotosamling/

 

av Herdis Lien, konservator/formidlingsleder

Åpning av historisk utstilling på Bjørnøya

Fredag 20. september 2019 ble det åpnet en historisk utstilling i den gamle meteorologistasjonen på Bjørnøya. Prosjektet har vært ledet av Herdis Lien fra Svalbard Museum og Jon Kolsum fra Vervarslinga i Nord-Norge.

Sysselmann Kerstin Askholt foretok den høytidelige åpningen sammen med direktør Tora Hultgren fra Svalbard Museum.

Drømmen om å få etablert en utstilling  i den gamle meteorologistasjonen har eksistert lenge, og allered på 1970-tallet begynte besetningene på Bjørnøya å samle inn gjenstander. Huset er tilstrebet ført tilbake til det uttrykket det hadde tidlig på 60-tallet.

Utstillingen dekker historien fra oppdagelsen av Willem Barentz i 1596 og fram til i dag.

       

LPO arktitekter og Glassmester André Jenssen har bidratt med den fysiske utformingen av utstillingen, og den er forøvrig støttet av Sysselmannen på Svalbard og Svalbards Miljøvernfond.