Under andre verdenskrig ble Svalbards strategiske betydning tydeliggjort. Dersom fiendtlige makter etablerte seg på Svalbard, kunne dette ha store konsekvenser for Sovjetunionens sikkerhet. Den sovjetiske nordflåten, en svært viktig del av Sovjetunionens marine var stasjonert på Kola-halvøya. For å beskytte denne la Sovjetunionen planer for å opprette et såkalt bastionsforsvar for å skape en strategisk dybde som gjorde angrep mot den vanskeligere. Ved et eventuelt krigsutbrudd skulle den røde armé rykke inn og ta kontroll over Finnmark og Nord-Troms, samt Bjørnøya og Svalbard. Øygruppen skulle ikke havne i fiendens hender. Gjorde den det, kunne nordflåten bli sperret inne, og kjepper bli stukket i hjulene på Sovjetunionens videre krigsplaner. I et eventuelt krigsutbrudd skulle flåten angripe amerikanske hangarskip, og senke allierte forsterkninger til Norge og Europa. I tillegg skulle nordflåtens ballistiske missilubåter angripe det amerikanske fastlandet, og et demilitarisert Svalbard var viktig for at ubåtene trygt skulle komme seg i angrepsposisjon. Det ble derfor nedlagt protest mot all form for norsk militær tilstedeværelse, som Sovjetunionen kategorisk hevdet var traktatstridig.   

Den sovjetiske kulldriften var aldri lønnsom, og dette har ledet mange til å tro at den store sovjetiske tilstedeværelse på Svalbard utelukkende var strategisk motivert. Enkelte har til og med gått så langt som å hevde at den fantes planer for å besette flyplassen i Longyearbyen med gruvearbeidere fra Barentsburg dersom krig brøt ut. Etter at flyplassen ble bygd i Longyearbyen, ble den sovjetiske helikopterbasen på Kapp Heer utvidet, og kapasiteten var langt større enn det nærings- og forskningsvirksomheten hadde behov for. Personell fra den sovjetiske militære etterretningstjenesten var også stasjonert der, og i ettertid har det vist seg at anlegget i praksis var en militærbase. Helikoptrene var ubevæpnede, men av den militære typen. De nektet å kommunisere med tårnet i Longyearbyen, og det ble begått gjentatte brudd på norsk luftfartsregulering. 

I 1977 havarerte et av helikoptrene i Hornsund. Sysselmannen forsøkte å etterforske havariet, men sovjeterne fjernet vraket før havarikommisjonen nådde åstedet. Det fantes lite respekt for norsk lovgivning i de sovjetiske samfunnene. Striden rundt Kapp Heer toppet seg på sensommeren 1978, da det ble utplassert en mobil innflygningsradar ved anlegget. Spekulasjonene verserte i pressen, og nyhetsbilde skildret en situasjon der norske myndigheter hadde mistet totalt kontroll. Kort tid etter kolliderte et sovjetisk rekognoseringsfly inn i Werenskiold-fjellet på øya Hopen.

Som den største nasjonaliteten, og eneste aktør av større omfang ved siden av Norge var Sovjetunionen definitivt ikke som alle de andre traktatpartene. Likevel skulle ikke dette monne ut i noen særbehandling etter norske myndigheters mening. Som en del av dette hevdet sovjetiske historikere og arkeologer at Pomorene hadde vært de første til å oppdage Svalbard, kanskje så tidlig som på 1400-tallet, lenge før Barentsz. I tråd med Sovjetunionens marxistiske historieforståelse ble det konstruert et narrativ der Pomorene hadde fått landet sitt frarøvet av vestlige imperialister. I tillegg ble nordmenn fremstilt som opportunistiske ishavsimperialister som hadde utnyttet at Russland lå med brukket rygg under borgerkrigen. Med dette insinuerte Sovjetunionen at de hadde rett til særbehandling.    

Etter at Svalbard kom på norske hender, lot norske myndigheter stort sett øygruppen seile sin egen sjø. Dette medførte at gruvesamfunnene styrte seg selv. Den store friheten de sovjetiske bosetningene hadde hatt før krigen var noe de hadde interesse av å beholde. Med oljeleting, og frykten for en multinasjonal periode ble det nødvendig å innskrenke dette. Da man fra norsk side begynte å innføre regulering, og i økende grad startet å håndheve norsk lov, satte sovjeterne seg på bakbeina for å forsvare de uformelle særrettighetene de hadde tilegnet seg. Fra norsk side ønsket man å ha bedre kontroll over virksomheten på Svalbard, mens Sovjetunionen ønsket i det minste at status quo skulle opprettholdes.  

Da det sovjetiske rekognoseringsflyet kolliderte i fjellveggen på Hopen startet et kappløp. Dersom Sysselmannen tapte dette kappløpet, kunne norsk suverenitet og hans politimyndighet nok en gang bli undergravd. Dersom han kom først, kunne han endelig få vist sovjeterne hvem som var sjefen. Etterspillet av helikopterstyrten i 1977 skulle ikke gjenta seg. Han kom først til Hopen og vant dermed kappløpet. Men kampen var ikke over enda; havariet skulle etterforskes. Ikke lenge etter ankret den sovjetiske rakettkrysseren Marskalk Timosjenko opp utenfor territorialgrensen.

Fra den sovjetiske ambassaden i Oslo kom det krav om at mannskapet på skipet skulle få gå i land og hente vrakrestene. Da regjeringen avslo kravet uttalte ambassadøren at mannskapet når som helst kunne ta seg i land og hente vrakrestene; med eller uten tillatelse fra norske myndigheter. Dersom ambassadøren mente alvor truet han i praksis med en sovjetisk invasjon av Hopen. Uttalelsen ble tatt grav alvorlig av regjeringen, og et kompromiss ble nådd. Havarikommisjonen fikk 42 timer til disposisjon, og tok med seg de mest sentrale vrakrestene, hvorpå det sovjetiske mannskapet gikk ubevæpnet i land. En av vrakrestene havarikommisjonen tok med var ferdsskriveren; nøkkelen til å avdekke havariets årsak. 

Ved havari på fastlandet var det vanlig praksis å sende slike til Storbritannia for dekoding, men gjorde man dette risikerte man å eskalere krisen. Sovjetunionen krevde å få den tilbake, og tilbød at norske observatører kunne være til stede ved avlesing i Moskva. Godtok regjeringen dette, ville det vært en fallitterklæring. Heldigvis klarte Forsvarets forskningsinstitutt etter en iherdig innsats til slutt å avlese ferdsskriveren på norsk jord. Med de tilgjengelige dataene klarte havarikommisjonen å fremstille en havarirapport, og norsk rettspraksis hadde omsider fått gått sin gang, uten for mye sovjetisk trenering. Arbeidet med å få sovjeterne til å innrette seg og respektere norsk lov hadde fortsatt en lang vei å gå, men gjennombruddet på Hopen viste opinionen at situasjonen var under kontroll.

For Sovjetunionen var anleggene på Svalbard også et prestisjeprosjekt, og et utstillingsvindu hvor sosialismen kunne vise seg fra sin beste side. De sovjetiske anleggene, og særlig Pyramiden holdt en langt høyere standard enn de norske. Samtidig som gruvearbeiderne i Longyearbyen vasket seg med vann i fat, hadde deres sovjetiske motparter i Barentsburg og Pyramiden toppmoderne gruvebad og svømmebasseng. Hyppige tekniske og kulturelle utvekslinger ga innbyggerne en titt bak jernteppet, som på ingen måte var laget av jern på Svalbard. Disse var gode anledninger til å vise samfunnene fra sine beste sider for utlendinger. 

Mange av innbyggerne i de sovjetiske bosetningene beskriver tiden sin der som den beste tiden i livet deres. Enkelte har også hevdet at Pyramiden var det eneste stedet på jord hvor kommunismen faktisk ble etablert. Trangere økonomiske tider i det post-sovjetiske Russland førte til mindre subsidier, og de russiske samfunnene visnet hen. I Operafjellulykken (1996) mistet en betydelig andel av befolkningen i Pyramiden livet, og det ble besluttet at den russiske tilstedeværelsen skulle konsentreres i Barentsburg. Der bor det fortsatt rundt 400 russere og ukrainere.  

Historien om den kalde krigen på Svalbard var først og fremst et bevis på at fredelig sameksistens var mulig. Forholdet til sovjeterne var godt, men ikke helt rosenrødt for forvaltningen. Tatt i betraktning at man hadde sovjetiske byer på et NATO-lands territorium må man kunne si at historien kunne ha utviklet seg i en langt mer anspent retning enn den gjorde. Svalbard var på mange måter et slags arktisk Berlin der øst og vest levde side om side. Forskjellen var at det ikke var noen mur som skilte samfunnene. Jernteppet lå kanskje over kontinentet, men på Svalbard lå den andre verden kun en kort snøscooter-tur unna.