Svalbardrype er en underart av fjellrype, litt større enn rypene på fastlandet. Det meste av året er arktiske ryper hvite. I mai begynner fjærfellingen hos hunnen, og det ender med brunspraglet sommerdrakt. I hekketiden er dette en ideell beskyttelsesfarge. På høsten kommer de hvite fjærene til syne igjen, og i september er hun helt hvit. Hannen, steggen, skifter fjær enda raskere. 

Voksne ryper lever for det meste av plantekost (skudd, knopper og blad). Artene polarvier, rødsildre, tuesildre, harerug, diverse grasarter (rapp-arter, fjellbunke m.fl.) er viktigst. Viktigste føde for kyllingenes oppvekst er imidlertid yngleknopper av harerug. 

Rypa hekker over hele Svalbard, både langs kysten og i innlandet. 

Teisten er en mellomstor alkefugl. Arten skilles i hekkesesongen fra andre alkefugler ved brunsvart fjærdrakt med et stort hvitt felt på vingen. 

Langs kysten spiser teisten bunnlevende fisk, krepsdyr og bløtdyr, mens den i isen og ute på havet spiser mer fisk, primært polartorsk. 

Hekker parvis og i løse kolonier spredt langs kystene over hele øygruppen, men hovedsakelig konsentrert i nord og vest. 

Den minste europeiske alkefuglen. Tettbygd, med kort hals og kort nebb. I sommerdrakt er hode og hals brun-svarte, ryggsiden svart og undersiden hvit. Armsvingfjærene har hvite spisser som danner et hvitt vingebånd. Over øyet har den en liten, men tydelig hvit flekk. Alkekongen flyr med raske, svirrende vingeslag. 

Alkekongens diett er i stor grad dominert av små pelagiske krepsdyr, men de voksne fuglene kan også ta fiskelarver. 

Alkekongen hekker i kolonier over hele øygruppen, men arten er mest tallrik i sørvest og nordvest på Spitsbergen. 

En stor, svart og hvit alkefugl. Skilles fra lomvi på det kortere og kraftigere nebbet, som har en hvit strek langs kanten av overnebbet, og ved at flankene mangler hvit vatring. I hekkedrakten er hodet, hals og ryggside svart, mens undersiden er hvit. Det hvite brystet danner en smal kile opp mot den mørke halsen. Låten på hekkeplassen er en knurring som ligner lomviens. 

Polarlomvien er en generalist, sammenlignet med lomvien. Arten lever hovedsakelig av fisk og ulike krepsdyr, men kan også ta bl.a. blekksprut. 

Polarlomvi hekker på egnete lokaliteter over hele øygruppa. De største koloniene finnes på Hopen, Bjørnøya, vestkysten av Spitsbergen samt Storfjord- og Hinlopenområdet. 

Krykkja er en mellomstor måke som på avstand lettest kjennes på de helsvarte vingespissene og en mer terneliknende flukt enn hos de andre måkene. 

Krykkja på Svalbard lever hovedsakelig av lodde, polartorsk og ulike krepsdyr. 

På Svalbard er krykkja en vanlig hekkefugl over hele øygruppen. 

Polarmåka er en stor og kraftig måke. Hannen er litt større enn hunnen. Voksenfuglen er lys blågrå på ryggen og på oversiden av vingene. 

Polarmåken er en generalist som utnytter en rekke ulike byttedyr som fisk, bløtdyr, pigghuder, krepsdyr, egg, unger og voksne fugler av andre sjøfugler, insekter, kadavre og søppel. 

Polarmåkene hekker over hele Svalbard enten som enkeltpar eller i mindre kolonier. 

Den er ikke som mange tror en måke, men en stormfugl – en slektning av Albatrossen. Legg merke til nebbet som er svært karakteristisk. Havhesten er ikke så vanlig i fastlands-Norge. 

Havhesten spiser ulike arter av blekksprut, børstemark, krepsdyr og fisk. På Bjørnøya er lodde et svært viktig fødeemne. 

På Svalbard hekker havhesten i klipper langs kysten og i nunataker i innlandet. Den hekker over det meste av øygruppen, men er fåtallig i nordøst. 

Bare alkekongen er mindre enn lunden av alkefuglene. Hekkedrakta er særpreget pga. det store hodet og det store papegøyelignende nebbet. Mot vinteren mister lunden hornplatene rundt øynene og på nebbet. Både nebbet og hodesidene blir gråere og mørkere, og beina blir gule. 

Lunden har et variert kosthold. Selv om arten hovedsakelig lever av fisk, kan den også ta bl.a. krepsdyr, blekksprut og børstemark. Det er imidlertid en tendens til at lunde som hekker i arktiske strøk har en høyere andel av krepsdyr og børstemark i kosten enn artsfrender lenger syd. 

Lunde hekker parvis eller i små kolonier, særlig konsentrert langs vestkysten av Spitsbergen. 

Ærfuglen er en stor og kraftig dykkand med stort hode, kort hals og et langt og kileformet nebb. Ærfuglen livnærer seg hovedsakelig av ulike bunnlevende dyr, særlig muslinger, som den finner ved å dykke på dyp ned mot ti meter. 

På Svalbard hekker ærfuglen både på øyer langs kysten og mer spredt langs kysten inne på land. Hoveddelen av bestanden hekker langs vest- og nordvestkysten av Spitsbergen og på Tusenøyane. 

Ringmerking er en metode for å øke kunnskapen om fuglenes bevegelser. De vanligste spørsmålene man har ønsket svar på har vært hvor fuglene overvintrer, hvor trekkveiene går, hvor raskt de forflytter seg, viktige rasteplasser, hvor gamle fuglene blir og dødsårsaker. 

I prinsippet går metoden ut på å feste en ring av metall rundt et av fuglens bein. På ringen er det påført et løpenummer og en returadresse. Ringen er vanligvis laget av stål for å tåle slitasje. I dag er det også vanlig i ulike forskningsprosjekter å bruke plastringer påført en tall- eller bokstavkode. Disse koderingene gjør det mulig å kjenne igjen ulike individer på avstand uten at de må fanges på nytt. 

I Norge ble ringmerking tatt i bruk som metode på begynnelsen av 1900-tallet; på Svalbard i 1950-årene. Siden den gang er det på Svalbard merket i størrelsesorden 40 000 fugler. Det er ringmerket flest sjøfugler, og den arten det er ringmerket flest av, både voksne og unger, er polarlomvi (ca. 12 000 fugler). 

Gjenfunn av noen av disse fuglene har lært oss at en del av polarlomviene på Svalbard tilbringer vinteren i havområdene sørvest av Grønland, ved Newfoundland og Island. Grunnen til de mange gjenfunnene fra disse områdene er at fuglene her utsettes for jakt. Hvert år skytes det mellom en halv og en million polarlomvier i overvintringsområdene. Mange av disse fuglene hører hjemme på Svalbard. Studier utført på Bjørnøya har imidlertid vist at denne jakten ikke er noen trussel for hekkebestanden på Svalbard. Den eldste polarlomvien som er kjent fra Svalbard (Bjørnøya) ble over 20 år gammel.