Det første forsøket på gassleting skjedde i 1920. Engelske Northern Petroleum Syndicate boret på Finneset i Green Harbour, med seg hadde de oljeekspert Reynolds. Problemet var at de boret på Store Norske Spitsbergen Kulkompanis felt og måtte forlate stedet etter ordre fra direktør Karl Bay.

Men oljehistorien på Svalbard startet ikke for alvor før Norsk Polar Navigasjons boring i Grønfjorden i 1963. Denne boringen ble foretatt med relativt enkelt utstyr. Riggen var av det enkle slaget med en hjemmelagd utblåsningsventil. 

Letevirksomheten lignet på mange måter «kullrushet» på starten av 1900-tallet. Omkring 20 selskaper fra over seks ulike land kom til Svalbard for å lete etter olje og gass, men øygruppa var ikke tilstrekkelig regulert til at dette kunne foregå under kontrollerte forhold. Lovverket var ikke tilpasset denne aktiviteten og Sysselmannens resurser var begrenset. Dersom drivverdige funn ble gjort kunne den internasjonale aktiviteten øke. Dette kunne være uheldig for norsk suverenitet og føre med seg en stor belastning på Svalbards sårbare natur. I 1973 besluttet derfor norske myndigheter å frede over halvparten av hele øygruppa og Sysselmannen fikk økte bevilgninger.    

Fra 1963 og til i dag er det boret 17 letebrønner uten at det er gjort drivverdige funn. I 1980- og -90 årene ble det gjort omfattende undersøkelser med land- og sjøseismikk. Konklusjonen er at leteboring er uinteressant på nåværende tidspunkt.