Algene (primærprodusentene) kan med hjelp av solenergi omforme uorganiske forbindelser til energirike organiske forbindelser.  

I havet og på land er all primærproduksjon påvirket av lys, temperatur og tilgang på næring. Temperaturen har minst betydning for produksjonen i havet. Vinterstid (oktober – februar) er det mørkt, da finner ingen ny primærproduksjon sted. Når lyset kommer tilbake i februar starter produksjonen. Først er den begrenset til undersiden av isen og iskanten. Utover våren følger algeoppblomstringen iskanten etter hvert som den trekker nordover i Barentshavet. Etter hvert er produksjonen i gang i hele Barentshavet. Fridtjof Nansen var trolig den første som observerte at algeoppblomstringen langs iskanten var dramatisk mye større enn ute i de frie vannmassene. Fenomenet kalles "iskant-effekten". Det skyldes tilgjengelighet av lys og et stabilt øvre vannlag som oppstår når isen begynner å smelte. Samtidig er det tilstrekkelig med næringssalter til stede. Det stabile øvre vannlaget hindrer også at algene synker ned i dypet hvor det er for lite lys for primærproduksjon. Disse gunstige produksjonsforholdene gjør at det vil være store konsentrasjoner av dyreplankton og dermed høye tettheter av sjøfugl og sjøpattedyr langs iskanten. 

Denne avgrensede og enorme biologiske næringstilgangen påvirker og utnyttes av alt dyreliv i disse havområdene. De fleste arter har f.eks. ”beregnet og planlagt” perioden for reproduksjon slik at de i størst mulig grad kan utnytte fødetilgangen. Dette gjelder også for alle bunnlevende organismer vi finner i havet i Arktis. Barentshavet utnyttes som beiteområde for mange av de store hvalene, en rekke sjøfugl og flere fiskeslag på sine årlige næringsvandringer. Bunnfaunaen er i stor grad avhengig av primærproduksjonen som foregår i de frie vannmassene og under isen. Tareskogen strekker seg sjelden lenger ned enn rundt 30 meter. Kommer vi ned til rundt 200 meter er omtrent alt sollys borte. Bunnfaunaen under 200 meter er derfor avhengig av det organiske materialet som synker ned til bunnen. Hvis primærproduksjonen er høy i et område blir det vanskelig for det plantespisende dyreplanktonet i de frie vannmassene å utnytte alt. Mer faller ned til bunnen. Områder som nesten ligger i totalt mørke hele året vil dermed ha en tydelig sesongvariasjon fordi de influeres av en tidsbegrenset primærproduksjon. 

Vestkysten av Svalbard har et relativt mildt klima. Dette skyldes stadig tilførsel av milde luftmasser fra sør samt det varme atlantiske vannet som kommer opp langs vestkysten. 

Den atlantiske varmetransporten heter Vest-Spitsbergen-strømmen og er en del av Golfstrøm-systemet. Strømmen bidrar til at vi har et mye varmere klima enn andre områder på tilsvarende breddegrad. Avledning av varmt og salt atlanterhavsvann fra Vest-Spitsbergenstrømmen inn på sokkelen og videre inn i Svalbards vestlige fjorder fører til et varmetap for vannet som er på vei inn i Polhavet. Dette varmetapet i kystområdene rundt Svalbard blir til slutt utløst i atmosfæren rundt Svalbard og bidrar til et varmere klima. Vest- Spitsbergenstrømmen inneholder nok varme om vinteren til å kunne smelte omtrent 4 meter med is hvis den kommer i direkte kontakt med isdekket. Som et resultat av dette er vestkysten av Svalbard stort sett isfri gjennom hele året. Det kalde overflatevannet redder isen i Polhavet. Vannmassene legger seg imidlertid under det kaldere og meget stabile overflatelaget som beskytter isen fra disse varmemengdene. 

Havstrømmene fra sør bidrar også til spredning av organismer nordover. Dette gjelder fra små encellede alger til større dyr som laks og atlantisk torsk. Et eksempel på at havstrømmene stadig bringer med seg potensielle nye arter til Svalbard, er funnet av blåskjell ytterst i Isfjorden i 2004. Disse skjellene ble trolig brakt opp med havstrømmer fra kysten av Norge noen få år tidligere. Få arter finner gunstige forhold på land. Gevinsten for de artene som klarer vinteren er stor; overflod av mat om sommeren, fravær av konkurrenter, lite rovdyrbelastning og rikt grunnlag for å forberede seg til neste vinter. Nærheten til havet, de ulike havstrømmenes temperatur, forekomsten og utbredelsen av breer samt landets høydeprofil virker sammen og gir den store variasjonen i forutsetningen for livet på land i disse ugjestmilde områdene. 

Isfrysing og etterfølgende saltavgiving til underliggende vann skjer på de grunne soklene rundt Polhavet og i Barentshavet. I Storfjorden, på østsiden av Spitsbergen, foregår intens isfrysing om vinteren. Der er det blitt observert utstrømning av tungt, kaldt og salt vann langs bunnen mot de dype havbassengene i Norskehavet og Polhavet. Storfjordens bidrag til dypvannsdannelse er beregnet til å være mellom 5 % og 20 % av den totale produksjonen på sokkelområdene i Polhavet. Isproduksjon på de grunne soklene bidrar også til å opprettholde det kalde, stabile vannlaget som beskytter isdekket i Polhavet mot det underliggende varme atlantiske vannet.