Hvalarter

Grønlandshvalen er en stor bardehval. Den kan bli opptil 18 meter lang og veie opptil 100 tonn. Hunnene blir større enn hannene. Grønlandshvalen er den eneste bardehvalen som oppholder seg i Arktis hele livet. 

Tannhval. Den vanligste hvalarten på Svalbard. Som alle de permanente hvalartene i området mangler de ryggfinne. Hannene blir rundt 4,5 m lange og veier over 1500 kg. Hunnene er noe mindre. Kalvene er gråbrune når de blir født og etter hvert som de blir eldre blir de først mørkegrå, så lysere grå og noen år etter kjønnsmodning får de den karakteristiske hvite fargen. Tannhvalen er flokkdyr, som enten påtreffes som rene hannflokker, eller i blandingsflokker med hunner, ungdyr og kalver. 

Tannhval. Narhvalen er en relativ sjelden hvalart i Svalbardområdet. Hannene har en støttann som kan bli over 2,5 meter lang. Likner hvithvalene i kroppsform, men har et helt annet fargemønster med mørke spettete flekker over hele kroppen, mest på ryggsiden. Dypdykker, som foretar regelmessige dykk dypere enn 1000 meter. 

Bardehval. Vågehvalen er den minste av bardehvalene våre, men blir likevel oppimot 10 meter lang og kan veie 8-10 tonn. Den har et karakteristisk hvitt bånd på oversiden av fremsveivene. Vågehvalen er en sommergjest som spiser en rekke fiskearter og virvelløse dyr.  Stort sett spiser den krill i den perioden den er i Svalbardområdet. Dyrene blir kjønnsmodne 6-7 år gamle, og de kjønnsmodne hunnene får en kalv hvert år. 

Bardehval. Finnhvalen er en stor hvalart som kan bli 22-24 meter lang og 60-80 tonn tung. Fargemønsteret på hodet til finnhvalen er svært usymmetrisk i og med at venstre side er mørkegrå, mens nedre del av høyre side er hvit. Finnhvalen er en sommergjest som spiser ulike krepsdyr og stimfisk. De blir kjønnsmodne 6-8 år gamle og får en kalv annethvert år. 

Bardehval. Knølhvalen blir rundt 14 m lang og kan veie opptil 60 tonn. Den er den mest kjente og den letteste å identifisere av de store hvalene. De har en kraftigere kroppsbygning enn de andre hvalene i finnhvalfamilien, og de har et rundere hode som er dekket med tuberkler (store hudknoller). De har svært lange sveiver som er ujevnt buete på fremsiden. Sveivene er nesten alltid hvite på undersiden og av og til også på oversiden. Knølhvalen er en sommergjest som spiser krill og andre krepsdyr samt stimfisk. De blir kjønnsmodne ved 5-årsalderen og får så en kalv annethvert år. 

Tannhval. Spekkhuggeren er lett å gjenkjenne på grunn av sine karakteristiske fargetrekk og den markerte ryggfinnen. De er svarte og hvite, med svartfargen dominerende på ryggsiden. De har en hvit flekk rundt øynene og en på buken som går opp på sidene mellom ryggfinnen og halefinnen. De har også en grå salformet flekk bak ryggfinnen. Hannene er betydelig større enn hunnene, og har en mye større trekantformet ryggfinne. Hannen kan bli opptil 9 meter lang og veie 5,5 tonn. Spekkhoggeren spiser en rekke fiskearter, men også varmblodige dyr som sel og hval, til og med blåhval. Hannene blir kjønnsmodne ved 15-års alderen, hunnene noe tidligere. 

Tannhval. Springere er en fellesbetegnelse for en rekke delfinarter, og i Svalbardområdet er det nesten utelukkende kvitnos (Lagenorhynchus albirostirs) man påtreffer fra denne gruppen. Kvitnosen blir 2,5 – 3 meter lang og kan veie opptil 350 kg. Den er fiskespiser, opptrer som regel i flokk, og kommer gjerne bort til båter for å leke seg foran baugen.

Ringselen er den vanligste selarten på Svalbard og finnes ellers overalt i isfylte farvann i Arktis helt opp til Nordpolen. Ringselen blir rundt 130 cm lang og veier avhengig av sesong mellom 50 og 100 kg. Kjønnene er svært like bortsett fra at de kjønnsmodne hannene har et mørkt ansiktsparti i parringstiden. 

Ringselene er i stand til å lage pustehull inne i isen ved hjelp av klørne på framsveivene. De har dermed tilgang til områder langt inne i fastisen som ingen andre selarter når. Ringselene graver ut huler i snøen over slike hull, hvor de kan ligge og hvile seg, samt at de voksne hunnene normalt kaster ungen sin i en slik hule. Flesteparten av ringselungene på Svalbard blir født i den første uken av april. Disse kastehulene gir ungen beskyttelse mot vær og vind, samt at de i noen grad også beskytter mot rovdyr. Dette fordi det tar tid for en isbjørn eller rev å grave seg gjennom huletaket. Dette hører selene og får dermed anledning til å stikke av til en annen hule eller pustehull. Ringselene på Svalbard blir kjønnsmodne når de er 4-5 år gamle og hunnene får så en unge hvert år resten av livet. Eldste registrerte alder for ringsel er på 45 år og er fra Svalbard. Ringselene dykker stort sett relativt grunt og sjeldent dypere enn 100 m og med varighet under 10 minutter. Men det er registrert dykk dypere enn 500 m med over 45 min varighet fra instrumenterte ringsel på Svalbard. Polartorsk er det absolutt viktigste byttedyret for ringselen, men de spiser også en hel rekke andre ting og særlig da ulike arter krepsdyr og andre fiskearter. Ringselen er selv det viktigste byttedyret for isbjørn, og unger utgjør et viktig bidrag i dietten til fjellreven. 

Verdens nordligste bestand av steinkobber finnes på Svalbard, hovedsaklig på vestkysten av Prins Karls Forland. Den er en relativt stedbunden art. Hannene blir rundt 150 cm lange, 105 kg tunge og kjønnsmodne når de er 6 år, mens hunnene blir 140 cm lange, 85 kg tunge og kjønnsmodne når de er 4. Kastetiden er i siste halvdel av juni. Arten kan lett forveksles med ringsel, men har oftest et mer spettet mønster i pelsen, mens ringselen ofte har de karakteristiske ringene. 

Steinkobben er sannsynligvis en opportunist i matveien, den spiser de tilgjengelige fiskeartene.