Hvalfangst

På 1400-tallet begynner Europa å blomstre og landene vokser seg sterke. Borte er indre stridigheter, krig, kriser, pest og epidemier. Befolkningen øker og trekker inn til byene fra landsbygda. På 1500-tallet retter Europa blikket utover mot andre land og kontinenter, mot handelsmuligheter og nye salgsvarer. 200 år senere er Europa en verdensmakt. Europas politiske og økonomiske vekst danner bakteppet for hvalfangsten på Svalbard. 

Det hele startet med Spania og Portugal som ledende sjøfartsnasjoner i Europa. De fant sjøveien til Østen og de oppdaget Amerika. De hadde monopol på handelen med disse enorme og rike landområdene. Men i nordvest-Europa vokste nye sjøfartsnasjoner som England, Frankrike og Nederland fram. De ville inn på Spanias og Portugals enemerker. De unge sjøfartsnasjonene konkurrerte om handel og markeder. En nordlig sjørute til Østen kunne kanskje få dem på banen. Dermed ble en systematisk utforskning av de nordlige havområdene satt i gang. 

Svalbard ble oppdaget av nederlenderen Barentsz i 1596. Rundt øygruppen ble det i årene etter rapportert om store mengder hval, sel og hvalross. Samtidig økte etterspørselen etter hval- og selprodukter i Europa. Europa trengte olje. Sjøfartsnasjonene fikk øynene opp for de rike ressursene i nord og begynte å lære kunsten å drive hvalfangst. Året 1612 markerer starten på den systematiske hvalfangsten på Svalbard. Sjømenn fra mange nasjoner kom til øygruppen for å utforske og høste av naturressursene. Drømmen om å finne sjøveien østover var fremdeles til stede, men ikke lenger det primære mål. Nå var det Svalbard og hvalfangst det gjaldt.

Hvalfangsteventyret på Svalbard er en historie om menn med mot og eventyrlyst og en drøm om rikdom. Hverdagen var et liv i spekk og olje. Jakten ble etterfulgt av flensing og koking av spekket til olje. I Europa ble oljen brukt i såper og til belysning, men også til preparering av tekstiler og skinn. Hvalbardene ble brukt som spiler i korsetter og parasoller. 

Hvalfangsten på Svalbard fram mot midten av 1600-tallet foregikk nær kysten og inne i fjordene om sommeren. Fangsten baserte seg på hvalstasjoner på land hvor hvalspekket ble kokt til hvalolje i store kokekar. 

I begynnelsen hadde landstasjonene et midlertidig preg med enkle og provisoriske spekkovner på stranda. Arbeidet foregikk under åpen himmel og telt fungerte som bolig. Etter hvert bygde man solide bolighus, verksteder og oppmurte spekkovner som kunne brukes igjen år etter år. 

Skipene som hvert år dro nordover hadde med seg fire til seks robåter som ble brukt i selve hvalfangsten. Hver av småbåtene var bemannet av seks mann. Foran i båten satt harpuneren. Akter satt styrmannen og mellom disse opererte fire roere. Når hvalen ble oppdaget måtte de ro så tett opp til den som mulig. Det var viktig å få inn en fulltreffer med harpunen. Til harpunen var det festet lange liner. Disse raste ut når hvalen i stor hastighet dykket under vann etter at den var truffet. Martens (1671) beskriver dette som en ferd hvor «hvalen løper som en vind med båten så det tuter i ørene». 

Det var viktig at linen fikk løpe fritt. Satte den seg fast kunne småbåten bli trukket under. Lå ikke båten i hvalens fartsretning, kunne den kantre. Sjansen for å overleve i det iskalde vannet var dårlig. 

Flere småbåter var med i jakten og harpunerte hvalen etter tur når den dukket opp til overflaten for å puste. Til slutt var hvalen utkjørt av blodtap og av å dra på alle båtene. Båtene kunne komme inn til dyret som ble avlivet med lanser. Hvalen ble deretter tauet mot land eller mot skipssida hvor spekkskjærerne løsnet lange spekkstrimer fra kroppen med flensekniver. På land ble strimene skåret i stadig mindre stykker på oppkuttingsbenker. Endelig ble de plassert i kobberkjeler over spekkovnene og kokt til olje. Den kokende hvaloljen ble avkjølt i store kjølekar fylt med vann som samtidig skilte ut urenhetene i oljen. Deretter ble oljen fylt på tønner og fat og fraktet ut til skipet for oppbevaring i påvente av sesongslutt og hjemreise. 

Fra midten av 1600-tallet trakk hvalen vekk fra fjordene og farvannene i nærheten av Svalbard. Hvalfangsten ble konsentrert til fangstskutene ute i havet og ved driviskanten. 

Fangsten ute i åpent hav førte til endringer og tilpasninger på utstyr, båter og mannskap. Fangstmetoden var den samme som under den landbaserte hvalfangsten, men hvalen ble nå fanget i åpen sjø og flenset ved skipssiden. Hvalspekket ble enten kokt til olje ombord i fangstbåtene eller lagt på fat og kokt til olje når skipet kom hjem. 

Nå skjøt hvalfangsten virkelig fart. Etter hvert kom den til å omfatte store deler av Ishavet og skip fra de fleste sjøfartsnasjonene i Europa. Mange flere enn før deltok i fangsten. På slutten av 1600-tallet var trolig 2-300 hval- og selfangstskip ute i isen øst for Grønland om sommeren. 

Svalbard som landområde mistet sin betydning. De gamle landstasjonene gikk ut av bruk og begynte å forfalle. Ovnene ble revet, de brukbare materialene ble tatt med hjem og redskapene ble fjernet. Landet fungerte nå som nødhavn, samlingssted for hvalfangstskipene ved ankomst og hjemreise, og som gravplass. Mange steder på Svalbard ligger graver av menn som mistet sine liv i forbindelse med hvalfangsten på 16- og 1700-tallet. 

På begynnelsen av 1600-tallet blir det rapportert om store mengder hval i farvannene ved Svalbard. Skipper Pool skriver fra sitt Svalbardtokt i 1612 at det er så fullt av hval langs skipssidene at de nærmest må brøyte seg vei for å komme fram. På slutten av 1700-tallet er det slutt. Bestandene av grønlandshval øst og vest for Grønland lider et trist og skjebnesvangert sammenbrudd. År med intensiv jakt har nærmest utryddet hvalen. Skipene som drar nordover på fangst kommer nesten tomme tilbake. Det vesteuropeiske hvalfangsteventyret ute i ishavet er over.