På Svalbard finnes forskjellige typer breer. De største breene kaller man iskapper. Disse finnes særlig på de østligste øyene. Den største iskappen er Austfonna på Nordaustlandet med et samlet areal på 8120 km² og med et volum rundt 1900 km³. Austfonna er sammen med Vatnajökull på Island de største eksisterende iskapper. Det er bare de mye større isskjoldene på Grønland og i Antarktis som overgår Austfonna og Vatnajökull i størrelse. Spitsbergen er dominert av en annen bretype, den såkalte Spitsbergen-type. Den består av store sammenhengende ismasser og er oppdelt i et stort antall isstrømmer og brefronter av fjellrygger og nunataker. Bretypen er spesielt vanlig i den sydlige og nordvestlige del av Spitsbergen. Mange av brefrontene kalver i havet. I den sentrale del av Spitsbergen finnes hovedsakelig mindre breer som bare fyller deler av dallandskapet. Disse breer kalles dalbreer eller botnbreer. Longyearbreen og Larsbreen ved Longyearbyen er eksempler på slike dalbreer. 

Jorden har de siste 4000-5000 år vært utsatt for en markant avkjøling, som gradvis har skapt bedre betingelser for vekst av breer og permafrost. Går vi 5000 år tilbake i tiden, var middeltemperaturen på Svalbard omkring fire grader høyere enn i dag. Da måtte man trolig 200-400 m opp i fjellet for å finne permafrost, og mange av dagens breer eksisterte ikke. De største breene fantes i redusert størrelse. Mange av Svalbards breer er derfor mindre enn 3000-4000 år gamle. Denne klimautviklingen er bakgrunn for en helt unik brelokalitet på Svalbard. Går man to kilometer fra Longyearbyen vinterstid er det i en ishule mulig å komme ned til breens underside. Dette er en uvanlig opplevelse. Ishulen er spesiell fordi man inni den finner rester av gamle planter, fra tida da breen ble formet. Dateringer viser at plantene ble dekket av breen for 1100 år siden. Naturligvis har det ikke vært uavbrutt brevekst i 1100 år, i perioder har det som i dag, vært tider hvor breene taper i volum.