I vestlige kilder finner vi flere opplysninger om møter mellom vestlige kvalfangere og russiske fangstfolk på Svalbard. Blant annet beskriver engelskmannen Conway om en hyggelig sammenkomst mellom engelskmenn og russere i Smeerenburgfjorden i 1779. Møtet var særdeles hjertelig og det ble drukket for helsen og utvekslet gaver mennene i mellom. Engelskmennene bemerket at russernes utseende og klesdrakt var et noe uvanlig syn: «Samtlige russere hadde langt hår og skjegg, pelsluer på hodet, brune saueskinnsjakker med ullforet på yttersiden og lange støvler.»
Langt hår og skjegg var ikke på moten i Vest-Europa på dette tidspunkt. I Russland var det dessuten forbudt. Peter den Store nedla allerede i 1705 forbud mot langt skjegg, og brudd på denne lov medførte bot eller fengselsstraff. På Svalbard var russerne milevis unna «lovens lange arm» og kunne anlegge langt hår og skjegg uten at noen brydde seg.
Skjegg og hårpryd var i større grad en utfordring når det gjaldt den personlige hygienen. Vi vet at fangstfolkene bodde trangt og tett i hyttene gjennom hele vinteren og renslighet var derfor ytterst påkrevd. Russerne bygde alltid en badstue «banja» i tilknytning til sine fangststasjoner og disse ble nok hyppig benytta. Heime i Kvitsjø-området var skikken med å ta badstue et fast ukentlig renslighetsrituale. Behovet for å gre flokene ut av hår og skjegg etter badstuebesøk har utvilsomt resultert i at lusekammen fra Skolteneset både har blitt lagd og vært flittig brukt på fangststasjonen.
Kammen er i så god stand at den fortsatt kunne brukes. Hvorfor ble den liggende igjen på Skolteneset?
Skolteneset er en av russernes hovedstasjoner på Svalbard. Her drev russiske fangstmenn fra Kvitsjø-området overvintringsfangst på 1700- og -1800 tallet. Området er svært gunstig for hvalrossfangst og vi vet fra skriftlige kilder at i 1819 fanget russerne over 1200 hvalross i løpet av bare to dager på strendene her. Skolteneset ble utgravd på 1980-tallet og gjenstandsmaterialet er svært rikt. Det finnes store mengder keramikk, verktøy og fangstredskaper av mange slag, men også store mengder skinn og lærrester. Vi finner også plater av bein som er emner til å lage kammer av. Det er tydelig at fangstmennene som holdt til her har produsert votter, sko og kammer langt over eget behov. I mørketida når mørke og snøkov gjorde utendørs fangstaktiviteter umulige, har de laget produkter som de kunne selge på markedet i Arkhangelsk når de kom hjem.
Like utenfor fangsthytta på Skolteneset ligger ti graver og rester av et russekors. Under utgravningen ble det funnet to skjelett under gulvet. Går vi til skriftlige kilder, denne gang den russiske polarforskeren V. Vize skriver han at i 1837 ble det funnet 22 døde pomorer på Sørkappøya. Et helt russisk fangstlag døde under overvintringen i 1837. Den tragedie som utspant seg på Skolteneset skyldes trolig at fangstmennene ble rammet av skjørbuk; en ikke uvanlig hendelse gjennom fangsthistorien på Svalbard. Kammen fra Skolteneset forlot i likhet med sin eier aldri fangststasjonen på Sørkappøya før arkeologene gravde den ut mer enn hundre år seinere. Nå oppbevares den i magasinet på Svalbard museum og er en daglig påminnelse om den harde vinteren 1837 hvor 22 pomorer måtte bøte med livet.