Effekter av klimaendringer på Svalbard

Permafrost er definert som jord, stein og sedimenter som har vært frosset i minst to år på rad, og som ikke tiner om sommeren. På Svalbard er det permafrost fra overflaten og nedover, noen steder bare noen meter dypt, mens andre steder kan det være flere hundre meter. Om sommeren tiner det øverste laget av jorden, det vi kaller det aktive laget. Siden det er blitt varmere og våtere tiner det aktive laget dypere enn tidligere og det er også tint i en lengre periode. 

Det finnes ikke planter eller trær på Svalbard som holder jorden i skråningene fast, derfor siger jorden sakte ned over fjellsidene når den er tint. Når permafrosten er tint dypere og i en lengre periode, fører dette til større og raskere endringer i landskapet som jordskred og økt erosjon fra elver og sjø. 

En isbre dannes ved at det legger seg mer snø enn det tiner om sommeren. Når det blir varmere fører dette til at breene blir mindre. Mer regn fører også til mer smelting. Dette gjør at spesielt de kystnære isbreene, som  Longyearbreen, har krympet mye de siste tiårene, og noen isbreer er blitt helt borte. På noen av de store isbreene, “fonnene”, som ligger så høyt oppe at mer av nedbøren kommer som snø, kan et fremtidig klima med mer nedbør føre til at de vil vokse. Likevel fører tapet av de kystnære isbreene til at landskapet ser veldig annerledes ut enn for bare få tiår siden. Dersom det blir færre isbreer som ender i fjordene vil dette også få negativ påvirkning for alger og dyr som har sine habitat der.

Mye av klimaendringene er knyttet til at havet er blitt varmere. Dette fører til at det blir mindre sjøis, som igjen gjør at det blir enda varmere hav. At det blir mindre sjøis på fjordene, påvirker plante- og dyrelivet negativt. Det blir færre leveområder for dyreplankton og polartorsk knyttet til sjøis, både for mat og gjemmesteder, dette fører igjen til at det blir mindre mat for ringselen, som spiser polartorsk. Ringselen er dessuten avhengig av sjøis for å lage huler, hvor den føder ungene sine. Ringselen er et av de viktigste byttedyrene til isbjørnen og derfor tror forskerne at det vil bli færre isbjørner i fremtiden. 

Selarten steinkobbe, som tidligere var relativt sjelden på Svalbard er nå blitt mer tallrik siden den trenger tilgang til åpent vann. 

At havet blir varmere gjør at det oppstår et fenomen som kalles atlantifisering -   livet i Nordishavet blir likere livet i Atlanterhavet. Et av de viktigste byttedyrene for de enorme koloniene med sjøfugl, hvaler og fisk er kopepoder. Dette er små krepsdyr som lever fritt i havet i enorm tetthet. De kopepodene som overtar når havet blir varmere er mye mindre næringsrike enn de som var her før. Det gjør at for eksempel. den tallrike sjøfuglen alkekonge må fange mange flere for å få samme mengde næring og de får derfor færre unger. De siste tiårene har vi sett en stor nedgang i antallet av enkelte sjøfugl-arter på grunn av dette. Noen sjøfuglarter, som lundefuglen har blitt mer tallrike etter hvert som havet er blitt varmere. Vi ser også at det nå finnes mer blåskjell, fjæretang, og fiskearter som torsk, hyse, sild og lodde langs vestkysten av Svalbard Dette går på bekostning av andre arter, som for eksempel polartorsk.

På land gjør lengre somre og høyere temperaturer at vekstsesongen blir lengre for plantene og blomstringen kommer tidligere. Det er ikke sikkert at dette gjør så mye for plantene her, men på sikt kan man få inn andre planter som kan utkonkurrere dagens flora.  

For planteetere som reinsdyr, ryper og gjess kan klimaendringene isolert sett få positive konsekvenser. At det blir varmere gjør at dyrene bruker mindre energi for å holde seg varm og i live gjennom vinteren, og en lengre vekstsesong gjør at dyrene får lengre tid til å spise seg feite mens plantene er næringsrike. Det gjør at reinsdyr og ryper får mer næring til å klare seg gjennom den lange vinteren, mens trekkfugler som gjess kan beite mer og det kan bli større bestander av disse.  

Det som kan være negativt for dyrelivet på land er mer snø om vinteren som gjør at det blir tyngre å bevege seg og mer is på bakken som gjør at de ikke klarer å finne nok mat om vinteren. Dette kan slå forskjellig ut på ulike steder og er vanskelig å forutse. 

Klimaet på Svalbard er blitt varmere og våtere. Når permafrosten også tiner dypere og i en lengre periode skaper dette utfordringer for alt som er bygd på permafrost. Hus kan bli helt ødelagte eller må få ny fundamentering, mens veier og annen infrastruktur må bygges helt om. Dette vil medføre store kostnader i fremtiden.  

Det gjør også at kulturminner laget av for eksempel metall, tre eller lær ruster og råtner raskere enn tidligere. Dette ser vi effekten av på taubanebukkene i Longyearbyen som råtner raskere og får ødelagt fundamentene på grunn av mer tining. Arkeologisk materiale på Svalbard fra blant annet hvalfangertiden har tidligere vært usedvanlig godt bevart på grunn av det permafrost og det kalde og tørre klimaet. Nå ser vi at nedbrytingen har akselerert betydelig de siste tiårene.  

Mange kulturminner er plassert i eller nær skråninger og blir derfor truet av mer jordsig som kan ødelegge fundamentene eller flere og større snø- og jordskred som kan ødelegge både kulturminnene og andre bygninger.  

At det blir mindre sjøis, utgjør også en indirekte trussel for kulturminnene. I museets utstilling står det en fangsthytte fra Rekvika nord på Spitsbergen. Den var nær ved å bli vasket på havet på grunn av økt kyst-erosjon og det ble derfor besluttet å flytte den. Kystlinjen på Svalbard består stort sett av grus og når det ikke ligger is langs kysten som beskytter mot de sterke vinterstormene kan store deler av kystlinjen vaskes vekk i løpet av kort tid. De fleste av de gamle fangsthyttene er plassert nær kysten og er derfor særlig utsatt.