Engelske og nederlandske handelsmenn hadde drevet handel i Kvitsjøområdet fra sist på 1500-tallet. Vi antar at de gav russiske kjøpmenn i Arkhangelsk kjennskap til hvalfangsten ved Svalbard.   Peter den store ble tsar i Russland i 1689. I årene 1697 og 1698 var han på studiereiser i Nederland og England. Der fikk han beskrevet hvalfangsten ved Svalbard. Peter den store ønsket å gjøre Russland til en europeisk stormakt og var en pådriver for utvikling av ishavsfangst, handel og skipsfart i Nord-Russland. Han besøkte Arkhangelsk flere ganger og oppmuntret handelsmenn og skipsbyggere til å satse på ishavs- og hvalfangst.   Den russiske staten innførte en ordning der ishavsfangsten ble drevet av private handelsselskaper under statlig beskyttelse. 

I 1703 og 1704 ble det opprettet et monopol for utvikling av hvalfangst, ishavsfangst og fiskerier i nord. Hensikten var å skape et solid økonomisk grunnlag for den risikofylte hvalfangsten. Ishavsfangsten skulle være et redskap for å utvikle hvalfangsten som så skulle bidra til økt utenrikshandel. Det gikk dårlig med hvalfangsten, men med ishavsfangsten gikk det bedre. 

De russiske overvintringene på Svalbard fra 1704 til 1840-årene var en viktig del av ishavsfangsten. Ishavsfangsten og pomorhandel hadde også sammenheng med de russiske fiskeriene utenfor Finnmarkskysten. Pomorhandelen var en byttehandel med korn mot fisk. Da monopolhandelen opphørte fra slutten av 1700-tallet ble pomorhandelen mer lovlig. Det kan se ut som den russiske ishavsfangsten og fangsten på Svalbard utviklet seg i takt med det generelle oppsvinget for den russiske sjøfarten som pomorhandelen var en del av. 

Hvalrossfangsten foregikk mest på land, men også på sjøisen. Fangstplassene ble blodige slakteplasser hvor store deler av flokkene ble avlivet. Hvalrossen er et stort dyr med tykt skinn og er vanskelig å drepe.   Hvalross ble mest fanget på land der den lå i flokker på sine faste liggeplasser. De lå i fjæra, på strender og lave nes nært dypt vann der det var lett å komme opp og raskt å komme i sjøen. Hvalrossene lå tett sammen og delvis oppå hverandre. Stille og forsiktig nærmet russerne seg liggeplassen i små båter. Så sprang de raskt opp og drepte de som lå nærmest sjøen. Slik laget de en voll av døde dyr som sperret veien til sjøen for de andre. Hvalross beveger seg tregt på land og russerne kunne drepe sitt bytte i ro og mak. 

Treklubbene russerne brukte for å slå i hjel sel kunne ikke brukes til slakt av hvalross. Traff man ikke en hvalross i pannen eller tinningen kunne heller ikke 1700-tallets gevær drepe eller såre en hvalross. Derfor var fangstredskapene skarpslipte lanser, harpuner og pigger av jern. De var opptil 0,7 meter lange og festet til 2-3 meter lange treskaft. Hvalrossen døde raskest ved stikk i hjertet eller i nyrene. Hvalrossen har tykt skinn med mange folder. Fangstfolkene siktet derfor etter stramt skinn. De fikk hvalrossen til å løfte og vende på hodet for å få glatt skinn på halsen. 

Hvalrossen ble også fanget på isen. Russerne brukte mange småbåter, karabasser, med 2-3 fangere i hver for å finne flokkene. Så rodde eller trakk de båtene over isen mot dyrene. Vinden burde helst være bakfra. Hvalross som kom seg i sjøen ble tatt med lanser med en mothake lik en båtshake. Harpuntauet ble festet i båten eller de bandt det til et spyd stukket ned i isen. Slik gikk ikke byttet tapt. 

LIVET PÅ EN RUSSISK OVERVINTRINGSSTASJON PÅ 1700-TALLET

Russerne brakte vanligvis med seg proviant for 18 måneder. Rugmel til brødbaking, bygg- og havremel, erter, linolje, honning surmelk, saltkjøtt og saltet torsk og kveite. Fersk mat skaffet de seg ved jakt.

De russiske fangstfolk kom fra Kvitsjøområdet. De brukte samme klær på Svalbard som hjemme. Innerskjorte av skinn og ytterklær av reinskinn. På hodet hadde de en pelshette som gikk ned over nakken og på hendene vanter av saueskinn. Vinterfottøyet var skaller av reinskinn. Ellers brukte de skaftestøvler med filtsåler.

Russerne brukte ledig tid til håndverk for salg og eget bruk. De lagde sko, sydde klær og snekret, samt smidde dekketøy og spillebrikker i tre. De stelte fangsten og fangstredskapene. De bandt fiskegarn og smidde garnflottører, slipte lanser, fiskekroker, kniver og harpuner og lagde treslirer til disse.

Russerne brukte tretallerkener, glaserte og ubehandlete keramikkrukker, trekniv, skjeer av tre og horn, tranlampe av keramikk og spillebrett og brikker. Innredningen besto av krakk, bord, hyller, knagger og brisker langs veggene. Sengklærne var av pels.

Husene var enten av laftet rundtømmer eller av liggende plank. Materialene var oftest tatt med ferdig hugget fra Russland. I noen tilfeller brukte de lokalt drivtømmer. Takene var flate, av plank med grus og stein på. Rommene hadde små lave vinduer og en lav dør. Hovedstasjonene bestod av flere hus som stod så tett at det nærmest var som flere rom i ett hus. Disse ser ut til å ha hatt forskjellige funksjoner: hverdagsrom, soverom, badstue, gang, lager og arbeidsrom. Rommene ble varmet opp av en røykovn. Utenfor var det et gårdsrom uten tak, men med levegg. Her lagret de fangstutstyr, proviant, fangsten, redskaper, fangstbåter og drivtømmer til brensel. Bistasjonene var mindre, men ellers bygget og innredet på samme måte som hovedstasjonene.

Russerne kom opp juni-juli. Når de kom til en stasjon ble mannskap skiftet og hovedstasjon og bistasjoner klargjort for vinteren. Noen ganger ble hovedstasjonen utvidet, nye bistasjoner satt opp og det ble reist et nytt kors ved stasjonen. Korsene var tre-fire meter med tre tverrarmer. Ofte stod flere sammen.  De kan ha vært brukt til navigasjon. Senhøstes og i den mørke del av vinteren var det mye innearbeid og brettspill. 

Når lyset kom tilbake begynte pelsfangsten og fangst på sjøpattedyr, fugl, røye, egg- og dunsanking. Fangståret ble avsluttet i august med klargjøring for hjemfart.