Longyearbyen

Den perioden ACC drev gruvedrift, 1906–1915, kalles gjerne ”amerikanertiden”. Det ble investert mye penger i disse årene, og etter hvert vokste et helt lite industrisamfunn fram. Et par hundre mennesker var i arbeid på årsbasis; de fleste arbeiderne var fra Norge og Sverige, mens funksjonærene ofte var britiske eller amerikanske. Denne pionerfasen var imidlertid også preget av misnøye, streiker og uro. Levevilkårene for arbeiderne var primitive. De var innkvarterte i svære 32- og 64-mannsbrakker, i båser med fire køyer i hver. Hygienen var dårlig på grunn av knappe vannressurser, og matstellet var simpelt – spesielt om våren før nye forsyninger kom fram. Når arbeiderne likevel holdt ut, var det nok fordi lønnen var bra sammenlignet med gruve- og anleggsarbeid på fastlandet. 

I 1916 ble ACC og alle de amerikanske eiendommene solgt til norske interesser – Det norske Spitsbergensyndikat. Syndikatet kjøpte også opp kullfelt i Grønfjorden, og i november 1916 ble Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS (SNSK) stiftet. Vinteren 1917–18 var det drøyt 180 mann i arbeid og 34 kvinner og barn overvintret. Fram mot 1920 hadde antallet økt til 289 mennesker, blant dem 37 kvinner og barn. 

I 1925 overtok Norge suvereniteten over Svalbard. Dette hadde liten innvirkning på samfunnet i Longyearbyen, som i det store og hele ble styrt og drevet av det private SNSK som en ”company town”. Først i 1960-årene begynte kravene om modernisering og ”normalisering” å melde seg. Utviklingen skjøt fart midt på 1970-tallet, da norske myndigheter innledet en aktiv svalbardpolitikk. Det var et mål at Longyearbyen skulle bli et familiesamfunn på linje med andre bygder i Norge. Åpningen av flyplassen i 1975 var et veiskille, isolasjonen i vinterhalvåret ble brutt. I 1976 overtok staten aksjene i Store Norske og dermed også styringen av samfunnsutviklingen i Longyearbyen. 

Når avgangen for siste båt nærmet seg om høsten, kom det en uro over samfunnene: skulle de dra ned likevel? Enkelte bestemte seg i siste øyeblikk, og reiste. Andre hadde ikke valget, men måtte reise. Selskapene vurderte arbeiderne i all hemmelighet og sendte ned de som ikke ble funnet fysisk, psykisk eller sosialt skikket til overvintring.

For det store flertallet av de ansatte var familien igjen på fastlandet. Samfunnene som vokste fram på Spitsbergen ble ikke bygd opp som familiesamfunn. De var mannssamfunn der arbeiderne bodde på brakker. 

Julen ble spesiell i det isolerte samfunnet. I Longyearbyen var det kirke og prest etter 1921, og aldri var det så mange samlet som til julegudstjenesten. Pakker fra fastlandet som var gjemt bort siden høsten, kom fram, og telegrammer fra familien tikket inn. Kom ikke telegrammet, ble isolasjonen ekstra tung å bære. 

De russiske samfunnene var de eneste det var mulig å ha kontakt med. De lå litt lengre ut i fjorden. Grumant lå nærmest. Barentsburg lå lengre unna.

Når lyset og sola kom tilbake, var det mulig å ta seg en skitur utover dit. Idrettsutveksling mellom de tre stedene kom i gang i mellomkrigstiden. Det var faktisk bare andre verdenskrig og invasjonen i Tsjekkoslovakia som satte en stopper for de årlige arrangementene. Etter at snøskuteren ble tatt i bruk på 1960-tallet, ble kontakten stadig hyppigere mellom naboene ved Isfjorden om vinteren.

Når første båt kom opp om våren, var isolasjonen over. I Isfjorden slapp isen som regel i mai/juni. Sommersamfunnet var pulserende. Kullbåter kom og gikk. Produksjonen i gruvene stoppet delvis opp, fordi arbeidskraften ble satt inn i utskipningen av vinterens produksjon. Varer ble lastet og losset. Det kom post, og en postmann betjente ”postkontoret”. Fersk mat kom på bordet. Noen av dem som hadde overvintret reiste ned, mens nye kom opp. Samfunnet var i bevegelse om sommeren. En følge var at verken lag, organisasjoner eller fagforeningsarbeid fungerte så lenge havet var åpent og lyset var stort. Forskningsekspedisjoner og turister var også en del av det pulserende livet. 

Makten lå hos ledelsen i selskapene, og den norske stat var kun representert med en enslig sysselmann. I tillegg til gruvedriften styrte selskapene boligpolitikken, forsyningene og kommunikasjonene. Lønningene lå høyt over fastlandsnivået. Det trakk folk til arbeidet i de arktiske gruvene.