Fra midten av 1970-tallet skiftet gradvis Longyearbyen karakter fra gruveleir til familiesamfunn. Det ble statens politikk å normalisere lokalsamfunnet. Men hva var det som var så unormalt, og hva besto den nye svalbardpolitikken av? 
I begynnelsen av 1970-tallet var Store Norske i krise. Kullprisene var lave og man trodde kullreservene var små. Den norske staten måtte gå inn med store midler for å redde selskapet fra konkurs og endte opp med å overta så å si alle aksjene i 1976. Dette var midt under den kalde krigen, det var viktig å opprettholde norsk bosetning og virksomhet på Svalbard. Med staten som eier av Store Norske, var det ikke lenger politisk akseptabelt at Longyearbyen var en company town. I 1975 la myndighetene opp til en normalisering av lokalsamfunnet med familiebosetting, bedre velferdstilbud og offentlige tjenestetilbud. I 1976 overtok staten skolen som Store Norske hadde drevet, og bygde den ut med videregående. I 1981 ble sykehuset statlig. Virksomheter som Posten, Televerket og Sysselmannen utvidet kraftig. I 1981 ble Longyearbyen knyttet til det norske telenettet via satellitt, og et par år senere kom direkte fjernsyn.

Noe av det som gjorde Longyearbyen unormal, var den nærmest totale isolasjonen i vinterhalvåret. Da flyplassen ble bygd i 1974 og offisielt åpnet året etter, var det et veiskille i Svalbards historie. Med flyene kom ferskvarer, aviser, fjernsynsprogrammer på videobånd, slekt og venner, men også influensa, byråkrater og stortingsrepresentanter. Kanskje var flyplassen det viktigste elementet i moderniserings-prosessen. Bedre kommunikasjoner hadde både positive og negative sider. Mange svalbardveteraner savnet roen, stabiliteten og samholdet som preget Longyearbyen før flyene begynte å gå. 

Utover i 1970- og 1980-årene ble det satset på bygging av familieleiligheter, slik at ikke bare funksjonærene, men også arbeiderne i Store Norske kunne bo med familie i Longyearbyen. Arbeiderbrakkene i Sverdrupbyen og Nybyen ble gradvis fraflyttet, og i 1985 ble Stormessa lagt ned. Med bebyggelsen i Lia vokste fram en helt ny bydel i Longyearbyen. Staten la opp til at deres ansatte skulle ha familie med. Selv om Longyearbyen var tallmessig mannsdominert helt til 1990-årene, ble innslaget av kvinner og barn stadig større. Det preget samfunnet, myke verdier ble mer fremtredende. Longyearbyen endret karakter: det vokste frem et bygdesentrum med post, bank, butikker og kafé. Gruvebypreget ble mindre. Da også taubanen ble lagt ned i 1985, var det ikke lenger mye som minnet om kulldriften. 

På slutten av 1980-tallet var det igjen krise for kulldriften. Staten brukte årlig over 100 millioner kroner på å subsidiere Store Norske. Longyearbyen måtte få flere bein å stå på. Det ble satt i gang et omfattende arbeid for å utvikle nye og lønnsomme næringer, særlig knyttet til turisme, handel og service. Ansvaret for infrastruktur og bydrift ble skilt ut av Store Norske i et eget selskap, Svalbard Samfunnsdrift AS. Forskningsvirksomheten økte kraftig, både i Longyearbyen og Ny-Ålesund. Det ble satset på høyere utdanning og UNIS ble etablert i 1993. Dermed kom også et verdifullt tilskudd til lokalsamfunnet gjennom norske og utenlandske studenter. Den nye virksomheten mer enn oppveide nedgangen i kullselskapet, og Longyearbyen vokste. Folketallet ble nesten fordoblet på 10-12 år. I løpet av 1990-tallet tok Longyearbyen steget fullt ut og ble et moderne og variert familiesamfunn. Det har et velferds- og tjenestetilbud som langt overgår det vi finner i bygder av samme størrelse på fastlandet. Den omstillingen som har funnet sted siden 1990, savner sidestykke i norsk historie.  

I 2001 vedtok Stortinget at det skulle innføres lokaldemokrati i Longyearbyen fra 1.1.2002 og Longyearbyen lokalstyre ble opprettet. Samtidig ble eierskapet for Svalbard Samfunnsdrift overført til lokalstyret.  

Gjennom opprettelsen fikk lokalstyret ansvar for en rekke oppgaver innenfor Longyearbyen arealplanområde, som f.eks. arealplan, vei, vann og oppvekst. Mye var likt det som gjaldt for kommuner på fastlandet, men det er endel bestemmelser som ikke gjelder i Longyearbyen. Blant disse er retten til eldreomsorg, sosialhjelp og særlig tilrettelegging for folk med funksjonshemminger. 

Den 19.11.2001 ble det første valget til lokalstyret avholdt, og 15 representanter ble valgt. Tverrpolitisk fellesliste fikk 8 mandater og rent flertall, Ap 6 og H 1. Svalbardrådet ble avviklet fra 31.12.2001 og Longyearbyen lokalstyre overtok fra 1.1.2002.