Aktiviteten var høy i sommermånedene, mens mørketiden kunne være et liv i fullstendig isolasjon. Dyrene de jaktet på fulgte samme årsrytme. Den lyse sesongen er tiden for reproduksjon, i den mørke perioden reduseres aktivitetene. Mens dyrene gjør alt de kan for å redusere varmetapet, kan enkelte fangsthytter vitne om at fangstfolkene ikke var like flinke.

På slutten av 1700-tallet ble den statlige monopolhandelen i Finnmark opphevet og kjøpstedene opprettet. De økonomiske forutsetningene for kjøpmennene endret seg blant annet gjennom økende handel med pomorene. God kontakt med pomorene ga førstehånds kjennskap til russernes fangstvirksomhet på Svalbard. I tillegg utlovte dansk-norske myndigheter en premie for de fartøyer som ville satse på ishavsfangst fra 1784. Men høstingen av Svalbards ressurser kom først i gang på regulær basis fra 1819. Informasjonen om de rike arktiske ressursene sammen med nye økonomiske tider ga støtet til den landfaste fangsten i øyriket. 

Handelshuset Buch i Hammerfest utrustet en ekspedisjon med 15 menn til den første norske overvintringen i 1795/96. Fire russere var med som læremestre for nordmennene. Aktiviteten fulgte et russisk mønster. Sikre kilder om nye ekspedisjoner har vi ikke før i 1822. Denne gangen var det også menn fra Hammerfest. 16 stykker overvintret i Ebeltofthamna i Krossfjorden. Nytt fangstlag overtok i 1823 og samme sesong overvintret et fangstlag på Bjørnøya. Hammerfest var den ledende ishavsbyen fram til 1850-tallet, deretter ble Tromsø sentrum for all ishavsaktivitet. Fram til 1892 var det i alt 21 overvintringer hvor 14 var frivillige. I denne perioden var hvalross det vesentlige byttet, i tillegg til pelsdyr og sel. 

Fra slutten av 1890-tallet og fram til 1941 hadde overvintringsfangsten sin storhetstid. Nesten 400 personer drev fangst i disse årene, vel 6 % var kvinner. Til sammen utgjorde dette over 1000 overvintringer. Overvintringsfangsten var i hovedsak fangst på pelsdyr. Fangst på sel, fugl og sanking av dun ga også økonomisk uttelling. 

Verdien av overvintringsfangsten utgjorde 1,6 millioner kroner i perioden 1924 til 1940. Verdien av selfangsten i samme periode var på vel 41 millioner. Overvintringsfangsten hadde minimal økonomisk betydning. Likevel tiltrakk den seg oppmerksomhet som kan sies å være omvendt proporsjonal med dens økonomiske betydning. 

Et spørsmål som melder seg er hvorfor enkelte forlot fastlandet og ga seg ut i en usikker, isolert og risikofylt tilværelse på Svalbard. Det fantes flere grunner, men ønsket om å leve det frie liv, drømmen om å oppleve eventyret og håpet om den store fangsten kan ha vært den sterkeste drivkraften. Helge Ingstad skriver at årsaken “har å gjøre med det primitive i mennesket og trangen til frihet”. 

Sykdommen var fryktet av sjøfarende og var i flere hundre år beskrevet som en sykdom med dødelig utgang. Johan Hagerup skrev i dagboka i 1900-01: ” Vi er liksom redd for at hvis det blir for meget rolighet, kan snart han skjørbukfaen gjøre visitt og vil liksom se innom til oss også. Vi har utenom oss flere russere i den gamle tid som skjørbuken har besøkt. Det ligger nok av skjeletter utenfor døren hos oss.” 

Sykdommen fører til slapphet, tannkjøttet hovner opp og har lett for å blø og tennene faller etter hvert ut. Sykdommen angriper bindevevet. Blødningene og hevelsene sprer seg til resten av kroppen og fører til slutt til døden. I 1923 ble det klart at årsaken til sykdommen var C-vitaminmangel. Erfaringer hadde tidligere vist at dersom man benyttet en liten grønn strandplante; skjørbuksurten (Cochlearia officinalis) eller hadde med seg multer oppbevart i krukker med vann kunne man styre unna sykdommen. 

Skjørbuksurten vokser langs hele norskekysten og også på Svalbard. Planten tilhører korsblomstfamilien og er 10- 35 cm høy. Den er rik på C-vitaminer. 

Fangstfolkene organiserte seg med en hovedboplass – ei hytte som ble kalt hovedstasjonen. I tillegg hadde de fleste flere små hytter, bistasjoner. Disse var plassert en eller flere dagsmarsjer fra hovedstasjonen. Mellom alle hyttene satte man opp revefeller og/eller selvskudd for isbjørn. 

I reveterreng ble det satt opp lemfeller i landskapet mellom hyttene. Selv om hele terrenget ble utnyttet lå de fleste av revefellene midt på lavlandet. I slutten av oktober ble pelsen på reven så god at man satte opp fellene. Om høsten samlet fangstfolkene sammen 30-40 kilo stein for hver revefelle. Hvis de var riktig heldige lå steinen fra forrige sesong pyntelig på plass sammen med revefellene. Ofte hadde nok isbjørnen lekt seg med redskapene og reparasjoner måtte til. 

I noen terreng var både lemfeller og selvskuddkasse i bruk samtidig. Dermed ble landskapet et nettverk av hytter og fangstredskaper der stier eller skispor dannet de skjøre, men konkrete båndene. I tillegg til å jakte på pelsdyrene, utnyttet fangstfolkene alle av det polare terrengets ressurser: sel, egg og dun fra sjøfugl, rype og gås, samt rekved til brensel og bygningsmaterialer. 

Selv om overvintrerne sjelden ble rike, handlet det om å fange mest mulig i løpet av 10-11 måneder i året. Man skulle også overleve alle farer, tåle isolasjon og ensomhet for så å vende hjem i god form med et godt økonomisk utbytte. 

Når man setter opp fellene plasserer man åpningen mot vindretningen for at de ikke skal fylles med snø. Lemmene er ca 1×1 m. De plasseres på bakken og hviler i den ene kanten på en trelås av to vertikale og en horisontal pinne. Innerst på den horisontale pinnen festes åte som kan være spekk eller et rypehode. På lemmene plasseres stein. Når reven tar åta faller låsen og dermed lemmen ned og slår dyret i hjel.

Selvskuddkasse for isbjørnfangst er det eneste fangstredskap som er utviklet på Svalbard. Disse ble plassert på odder og hauger slik at vinden kunne blåse dem tomme for snø og slik at isbjørnen kunne få øye på dem. Et selvskudd bestod av et avkuttet gevær plassert i en trekasse med bein, med en åte som var festet til avtrekkeren med streng. Selvskuddet slik det er utformet på Svalbard er oppfunnet av fangstmannen Gustav Lindqvist rundt 1928. Selvskuddene var effektive, og metoden ble raskt tatt i bruk i alle isbjørnterreng.