Etter krigen trengte Sovjetunionen kull til gjenreising, men mange av gruvene i Donbass hadde blitt ødelagt under krigen. Sovjet gjenopptok gruvedriften på Svalbard i 1946 og Pyramiden, som stort sett hadde blitt skånet for krigens herjinger, ble base for den Sovjetiske virksomheten fram til konsulatet ble flyttet tilbake til Barentsburg i 1950.

I forbindelse med den niende 5-årsplanen ble anleggene utvidet og modernisert i perioden 1971 til 1975. Et massivt kulturhus ble reist på enden av en bred aveny, gress fra fastlandet ble importert og plantet og et svømmebasseng med saltvann ble bygd for å bedre velferdstilbudet til byens innbyggere. Som i de sovjetiske gruvesamfunnene ellers, var levestandarden høyere enn de norske, men Pyramiden var i en klasse for seg selv. Her kunne Sovjetunionen og sosialismen vise seg til vesten fra sin beste side. Med toppmoderne anlegg og nøye utplukkede arbeidere var Pyramiden på mange måter et utopisk samfunn. Flere av byens innbyggere minnes tiden sin der som den beste i livet og enkelte har sagt at dette var det eneste stedet på jorden hvor kommunisme ble oppnådd.  

På 1990-tallet ble det trangere tider i russisk økonomi og subsidiene minsket i takt med de drivbare kullreservene. Da en betydelig andel av byens innbyggere døde i Operafjell-ulykken i 1996 besluttet det russiske selskapet å konsentrere driften i Barentsburg. Driften ble lagt ned og gruvebyen ble fraflyttet i 1998. Gode bevaringsforhold og vedlikehold har ført til at byen fortsatt står som et tidsminne over Sovjetunionens storhetstid på Svalbard og den fraflyttede bosetningen er i dag et reisemål for flere av de som besøker øygruppen.