Spanskesyken

Spanskesyken skiller seg fra Covid-19 gjennom at det først og fremst er den yngre delen av befolkninga som ble hardest rammet. Allerede i sykdommens tidligste fase ble det registrert en uvanlig høy dødelighet blant unge voksne (18-30 år). Sykdommen kunne ha et dramatisk forløp. Det fortelles at folk kunne bli akutt syk mens de spaserte på veien, og at døden oftest kom i løpet av kort tid. Etter influensalignende symptomer utvikla pasientene lungebetennelse, fikk problemer med pusten før de langsomt ble kvalt. 

Til Longyearbyen eller Longyear City som byen het inntil 1925, nådde nyheten om sykdommen, men også smitten med båtene som kom opp våren/sommeren 1918. Allerede i juli dette året utgjorde antallet sykemeldte gruvearbeidere over halvparten av arbeidsstokken. Ja det ble så dramatisk etter hvert at 27. juli var det bare 20 av 200 menn som var arbeidsføre i Longyear City. Flere skift i gruva måtte innstilles og det var med store anstrengelser og omprioriteringer at Store Norske Spitsbergen Kulkompani klarte å holde produksjonen og lastingen i gang. Det fortelles fra gruveanlegget i Hiorthhamn at bare 6 av 80 menn var friske og driften ved anlegget opphørte periodevis. En interessant observasjon i 1918 var at snekkerne som arbeidet på uteanleggene ikke ble syke. Noen god forklaring på dette var imidlertid ingen som hadde. I dag vet vi at det er lettere å beskytte seg mot smitte hvis du oppholder deg ute og kan opprettholde god avstand. 

Den 8. august døde den første gruvearbeider I Longyear City. Det var en tjue år gammel gutt fra Troms. I løpet av de neste to ukene i august 1918 døde ytterligere tre menn. De ble straks sendt ned til fastlandet for å begraves på sine hjemsteder. 

Mot slutten av august roet epidemien seg, men det viste seg at den skulle komme kraftigere tilbake. Den 24. september 1918 ankom dampskipet «Forsete» til Longyear City fra Tromsø. Nesten samtlige om bord var angrepet av «Spansken» og de sykeste var i så dårlig forfatning at de ved ankomst ble lagt rett inn på sykehuset. I løpet av første uka i oktober døde sju menn, alle hadde kommet opp med siste båt fra Tromsø. De avdøde var unge menn mellom 19 og 28 år. I Longyearbyen var redselen for at smitten igjen skulle bre seg overveldende. Det ble derfor besluttet at klær og sengetøy fra de avdøde skulle brennes. Det ble videre bestemt at de avdøde skulle begraves umiddelbart på den nyanlagte kirkegården. Det var seint på høsten og permafrosten gjorde at det ble benyttet dynamitt for å sprenge plass til kistene som skulle nedsenkes i frossen jord. 

De sju som ble spanskesykens ofre ligger fredelig i den øverste rekken på gravplassen i Longyearbyen. På de syv korsene står årstallet 1918 samt navnene på de unge menn fra Troms som fikk sitt siste hvilested i Longyearbyen.