På begynnelsen av 1900-tallet skapte først og fremst gruvedriften behov for endringer. Det ble viktig å ha enerett til land og mineralforekomster, og det ble behov for lovgivning og domstoler som kunne løse konflikter, for eksempel mellom gruveselskap og arbeidere. Flere forsøk ble gjort for å finne en løsning, men det var først ved Versailles-forhandlingene etter 1. verdenskrig at det ble oppnådd enighet om Svalbardtraktaten, som ble underskrevet 9. februar 1920. 

Svalbard er alt land mellom 74 og 81°nord og 10 og 35°øst, samt sjøområdene innenfor en grense på 12 nautiske mil. 

Artikkel 1 slår fast Norges fulle og uinnskrenkede høyhetsrett over Svalbard.  Likevel fastsetter traktaten noen grenser for norsk suverenitetsutøvelse. Gjennom sin lovgivning og administrasjon må norske myndigheter påse at disse vilkårene satt i traktaten blir respektert.

Svalbard er en del av Kongeriket Norge. Det er Norge som vedtar og håndhever de lovene som gjelder for øygruppen. Traktaten pålegger likevel Norge å gi borgere og selskaper fra de landene som er parter til traktaten like rettigheter på visse nærmere bestemte områder: 

-adgang og opphold på Svalbard 

-fiske og fangst 

-all slags maritim-, industri-, bergverks- og handelsvirksomhet 

-erverv, utøvelse og utnyttelse av eiendoms- og bergverksrettigheter 

På disse områdene kan, som ellers, norske myndigheter regulere virksomheten. Det kan for eksempel også nedlegges forbud eller settes vilkår for denne, men ingen kan behandles forskjellig på bakgrunn av nasjonalitet. 

Artikkel 8 bestemmer at de skattene, gebyrene og avgiftene som kreves bare skal komme Svalbard til gode. Norge skal ikke benytte sin myndighet til å sikre inntekter utover det som trengs til administrasjon av Svalbard. I praksis betyr det at inntektsskatten på Svalbard er lavere enn på fastlandet. Det er ikke merverdiavgift eller andre fiskale avgifter. Inntektene og utgiftene til administrasjon av Svalbard føres i et eget budsjett, Svalbardbudsjettet. I praksis subsidierer den norske statskassen dette budsjettet. 

Etter artikkel 9 er Norge forpliktet til å sørge for at det ikke blir opprettet festninger eller flåtebaser. Svalbard må aldri benyttes i krigsøyemed. Norsk militært nærvær på Svalbard blir holdt på et meget lavt nivå – i hovedsak ved kystvaktens oppsyn. Utenlandsk militær virksomhet er uønsket. 

Traktaten pålegger også Norge et ansvar for å ta vare på Svalbards naturmiljø. 

Svalbardtraktaten er en av de få delene av bestemmelsene som ble nedfelt i Versailles som fortsatt har praktisk betydning. Norsk Svalbard-politikk har alltid hatt som overordnet målsetting å sikre ro og stabilitet i området. Traktaten har utvilsomt bidratt til at dette har lykkes. Det bor i dag ca. 2900 personer på Svalbard. Disse kommer fra mange nasjoner, men brorparten er nordmenn bosatt i Longyearbyen og Ny-Ålesund, og russere og ukrainere i Barentsburg.  Traktaten gir regler om forskning, men sier bare at slike regler skal fastsettes ved særlig avtale. En slik avtale er ikke utarbeidet. I praksis – og i Svalbardtraktatens ånd – gis likevel forskere fra alle land lik rett til forskning. I løpet av de senere årene har det utviklet seg en betydelig internasjonal forskningsaktivitet på Svalbard. 

Pr. 1. januar 2021 er følgende registrert som parter til Svalbardtraktaten: Afghanistan, Albania, Argentina, Australia, Belgia, Bulgaria, Canada, Chile, Danmark, Den dominikanske republikk, Estland, Egypt, Finland, Frankrike, Hellas, Island, India, Italia, Japan, Kina, Latvia, Litauen, Monaco, New Zealand, Nederland, Nord-Korea, Norge, Polen, Portugal, Romania, Russland, Saudi-Arabia, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Sør-Afrika, Sør-Korea, Tsjekkia, Tyskland, Ungarn, USA, Venezuela og Østerrike.