På 1800-tallet ble øygruppen hyppig besøkt av fangstmenn, forskere og eventyrere. Mange var dette av yrke, andre hadde en eller flere av disse som hobby. James Lamont var en rik skotsk lord som besøkte Svalbard i 1858, 1869 og 1971. Med egen yacht organiserte han storslåtte fangstekspedisjoner til Svalbard som reiste hjem med godt utbytte som han solgte videre. Han skilte seg likevel fra ishavsskipperen og fangstmennene i den forstand at dette ikke var hans yrke – han var en trofejeger.
Ikke lenge etter kom store luksuriøse cruiseskip som «Aguste Victoria» hvor medlemmer av den europeiske og nord-amerikanske overklassen ikke bare kunne beundre naturen, men også observere vaskekte fangstmenn og oppdagelsesreisende fra dekk, uten å gi slipp på det moderne luksuslivet de var vant med. På Hotellneset, hvor Svalbard lufthavn ligger i dag, ble det reist et hotell i 1896 av Vesteraalens Dampskipsselskap. Hotellet hadde til og med eget postkontor, slik at reisende kunne sende brev hjem. Det var her John Munro Longyear hadde sitt første møte med Svalbard som turist i 1901, og synet av kullagene gjorde at det ikke tok lang tid før gruveeieren og industrialisten kom tilbake. Noen selskaper organiserte jakt, eller sportsreiser, og da gruvedriften ble nedlagt i Ny-Ålesund ble et hotell, Nordpol-Hotellet, opprettet for å sikre videre virksomhet i den nedlagte gruvebyen. Det tok likevel tid før turisme av det omfanget vi har i dag tok til.
Da staten overtok eierskapet av Store Norske i 1976 skulle Longyearbyen bli et normalsamfunn, og gruveselskapet først og fremst et gruveselskap. Sviktende kullpriser gjorde også at lokalsamfunnet trengte flere bein å stå på, men turistnæring ble ansett som både ulønnsomt og som en trussel mot Svalbard sårbare natur. Med fremveksten av verneregimet fra 1973, da over halve Svalbard ble fredet, ble slik virksomhet i utgangspunktet ansett som uforenlig med norsk Svalbardpolitikk. Myndighetene gikk dermed inn for å begrense turismens omfang så langt det lot seg gjøre, men til liten nytte.
Da flyplassen åpnet på midten av 1970-tallet strømmet turistene til, selv uten lokale hoteller, restauranter og opplevelsestilbud. Den uorganiserte turismen ble en belastning på både naturen, lokalsamfunnet og Sysselmannens redningstjeneste, men innenfor rammene av Svalbardtraktaten var det lite en kunne gjøre for å begrense den, foruten restriksjoner på utbygging av hoteller. Fra andre halvdel av 1980-tallet ble behovet for nye næringsveier større samtidig som myndighetene anerkjente at det var bedre å organisere turismen og høste godene av den, enn å forsøke å motarbeide den. En organisert turistnæring ville ikke bare skape nye arbeidsplasser, men kunne også sørge for at virksomheten foregikk under kontrollerte former og på en måte som var forenlig med miljøvern.
Selskaper som Spitsbergen Travel A/S ble opprettet på 1980-tallet, og hadde som formål å videreutvikle reiselivsnæringen på Svalbard. Miljøvernregler og opplegg for sertifisert guideopplæring ble utarbeidet og på 1990-tallet var alt klart for å satse på turisme som næring. Resultatet ble Longyearbyen slik vi kjenner den i dag. Et yrende opplevelsessenter, med restauranter og hoteller i verdensklasse, og hvor innbyggertallet dobles så fort et cruiseskip legger til kai.