• Velkommen til Svalbard Museum!
  • Kulturminner i terrenget er inspirasjonskilden til montrene inne
  • Fra livet i havet via stranden og inn på tundraen
  • Mange av fugle- og dyreartene på Svalbard finnes her
  • Fangsthytte i «Svalbardlandskap»
  • Slik bodde en fangstfamilie
  • En reise gjennom de ulike historiske periodene
  • Lær om Svalbards kultur og historie fra oppdagelsen og fram til i dag
  • Besøk vår museumsbutikk med rikt utvalg av bøker og suvenirer
  • Slapp gjerne av med en god bok i vår rolige putekrok

På museets innside
-Dette skjer

«Et besøk hos kvinnen som har født barn lengst nord og gutten som er flasket op på kobbespekk»

Av Herdis Lien, konservator/formidlingsleder Svalbard Museum

Dette var en overskrift i en artikkel i ukebladet Arbeidermagasinet først på 30-tallet. Gutten var Peder Åsmund Pedersen, som ble født i London på Blomstrandhalvøya i Kongsfjorden 18. juli 1930. Flere andre publikasjoner hadde også stoff om Peder og familien hans. Årsaken til at fastlandspressen skrev om hendelser så langt utenfor allfarvei, var nok at Ny-Ålesund, som ligger bare 5 km unna over fjorden, var velkjent i pressekretser etter Amundsen og Nobile sine luftskipferder i 1926 og 1928.

Peder Åsmunds foreldre, Hansine og Peder, hadde høsten 1929 flyttet inn i et av husene som tilhørte The Northern Exploration Company ved det mislykkede marmorbruddet på Blomstrandhalvøya. Aktiviteten der opphørte allerede i 1920. Selskapet ansatte i årene etterpå fangstmenn for å holde vakt over de gjenværende installasjonene. Vaktmennene fikk bruke husene vederlagsfritt, noen fikk tilgang på proviant som var igjen, samt at de fikk drive egen fangst på området. Peder Pedersen Ullsfjording var en av disse, selv om han noen steder er oppført som egen utreder dette året. Han var en velkjent fangstmann, med i alt 12 overvintringer på Svalbard, flere av de på Forlandet, der han også bygde flere hytter.

Hansine hadde jobbet både i Ny-Ålesund og på Bjørnøya før hun ble med til Blomstrand og giftet seg med Peder. Med seg hadde hun datteren Hanna, som da var 7 år. Og våren 1930 ble altså Peder Åsmund født. Familien flyttet ned høsten 1931, og Peder Åsmund fikk senere en lillesøster, Liv.

I Svalbard Museums utstilling står en kopi av hytta de bodde i på Blomstrandhalvøya. Den er innredet slik den skal ha vært i 1930, med ovn, køyer, et bord og noen krakker. På veggen henger et lite gevær. Det fikk Hansine av Peder for å kunne beskytte seg i dagene hun måtte være hjemme alene når mannen var på fangstfeltet. Geværet og en del andre gjenstander som finnes i hytta fikk museet fra Peder Åsmund og søsteren Liv Nesset da utstillingen åpnet i april 2006. Vi fikk også tilgang til Hansines dagbok samt datteren Hannas barndomsminner fra overvintringen, nedskrevet i ettertid.

Peder Åsmund var til stede ved åpningen av utstillingen i 2006. Han var også tilbake på besøk i 2014, og Svalbardposten hadde da en artikkel om han: https://svalbardposten.no/peder-asmund-ble-fostret-opp-pa-fuglesuppe-og-spekk-fra-storkobbeunger/19.4503. Han døde i 2016.

På bordet i utstillingshytta ligger det kopier av artiklene i aviser og ukepresse fra 1930-tallet, og det er lov å sette seg ned i hytta og lese!

 

 

 

 

 


Sally Kræmers fangstopplevelser i Sallyhamna på Svalbard

Direktør Tora Hultgreen, Svalbard museum.

 

 

Sommeren 1937 da Sally var 35 år forteller hun at hun fikk et brev fra sin kjæreste Waldemar Kræmer om hun vil komme opp  til Svalbard med rutebåten og være der og stelle for han og fangstkameraten Einar Helland.

Folk i Tromsø advarte henne mot å dra opp og sa at hun ikke var riktig klok Men jeg dro opp og ankom Ny-ålesund 1. september, hvor jeg ble henta i båt av Waldemar. Så bar det norover til Fuglehuken. Sammen med meg kom  et lass byggemateriale og i ei farlig fart blei det bygd en ny hovedstasjon som fikk navnet «Sallyhamn» oppkalt etter meg. Sally forteller at hun fort lærte seg å skyte med rifle og» min første ringsel knalla æ ned 10.oktober».

Sally forteller at den første tida gikk med til å samle rekved og å fangste på sel og ærfugl. Selspekk ble brukt til åte på revefellene og hun var akrivt med å sette opp revefeller rundt i fangstterrenget. 1. november begynte vi å fangste på rev og 6 rever som hadde holdt seg rundt huset gjorde vi snart ende på.

Sally var aktivt med på fangst i nærområdet eller heimeterrenget som det ble kaldt.  Når Waldemar tok lange turer til bistasjonen ble hun oftest heime i Sallyhamn. Men i tillegg til å stelle huset, lage mat og holde klær og utstyr i orden kunne dagene alene arte seg slik:

En dag i februar da fangstmennene var dratt til Fuglebayneset, kom hunden farende med en viss fart til døra og begynte å pister. Da jeg lukket den inn, begynte den å hoppe oppover meg og se på døra. Jeg ante uråd og gikk ut med geværet klart. Hunden ble stående og se utover isen og så fikk jeg se en bjørn langt der ute på isen. Vinden sto mot den og jeg gjorde som fangstmennene hadde sagt jeg skulle gjøre.

Jeg fikk tak i en svær spekkluns og la den i ovnen. Det gikk ikke mange minuttene før bjørnen luktet spekket og kom spaserende opp mot huset. Jeg gikk inn og stod med kikkerten i skyteluka og så på hvor forsiktig den nærma seg..  100 meter fra Huset gjorde den et hopp rett fram og styrte beint på en storkobbehud som lå på snøen nord for Huset. Fra skyteluka kunne jeg ikke lenger følge den og tok da mot til meg og gikk ut. Da jeg kom forbi sjånåvva stod bjørnen på storkobbeskinnet og åt. Jeg la geværet an på ei tønne som stod like ved og brente av. Med et stønn sank bamsen ned i snøen.

Sally Kræmer overvintra i fire sesonger i Sallyhamna og fikk fleire bjørn på denne måten. Ja det blei sagt at ho gleda seg til å bli aleina på Sallyhamn og kunne knalle ned bjørn med rifla.  Hun ga Waldemar klar beskjed om at dette var den rette måten å skyte isbjørn på og erta han for at han fikk sine bjørn på selvskuddskasse noe som i hennes oppfatning ikke var nåkka kunst.

I sine memoarer sier Waldemar Kræmer: Så mine lesere må forstå at jeg var stolt å ha en slik bjørnejeger i sammen med mæ i ødemarken.


Ta en titt på Digitalt Museum

Av Katja Eklund, registrator ved Svalbard Museum

Barograf som antakeligvis ble brukt på Haudegenstasjon.

 

I anledning frigjøringsdagen som var den 8. Mai inviterer vi alle til å ta en titt på Digitalt Museum.no.

Svalbard Museum har mange gjenstander i samlingen som vitner om den andre verdenskrig på Svalbard og om tyskernes aktivitet under okkupasjonen av Norge.

Værdataene samlet i arktiske strøk var av stor strategisk verdi og kunne bety seier eller nederlag i krigsområdene i Europa.

Tyskerne opprettet derfor mange automatiske værstasjoner på Svalbard for å sikre seg værdata. Stasjonene ble transportert og utplassert med U-båt og fly. De besto av mange batterier, måleenheter, radioantenner og sender. Opptil 6 måneder kunne disse være operative og sendte automatisk data som temperatur, luftrykk, luftfuktighet og vindhastighet til tyskerne via radiosignaler til Tromsø.

Ingen automatisk stasjon kunne helt erstatte observasjon og analyse av været fra mennesker.

Helt siden 1941 opprettet tyskerne hemmelig bemannede værstasjoner rund omkring på Svalbard. Det var blant annet «Taaget» på Bjørnøya, «Nussbaum», «Kreuzritter» og «Knospe» på Spitsbergen, «Svartisen» på Hopen og «Haudegen» på Nordaustlandet. Godt skjult og beskyttet av pakkisen og den svarte polarnatten jobbet forskerne og meteorologene med værdata og sendte disse kryptert via radiosignal videre.

Mannskapet på «Haudegen» stasjonen ble nesten glemt på Nordaustlandet da ingen var ansvarlig etter frigjøringsdagen og endt tysk okkupasjon av Norge etter den 8. mai 1945.

Ta gjerne en titt

https://digitaltmuseum.no/search/?q=v%C3%A6rstasjon+svalbard

https://svalbardmuseum.no/no/kultur-og-historie/krigen/

https://digitaltmuseum.no/search/?q=haudegen&o=0&n=80


Maja fra Barentsburg

av Anastasia Gorter, rådgiver ved Svalbard Museum

Svalbard Museums permanente utstilling har et fotografi fra tidlig på 1930-tallet som viser en gruppe på 7 barn og deres lærer i Barentsburg. Det sovjetiske statseide selskap Trust Arktikugol kjøpte denne gruvebyen i 1932 av det nederlandske gruveselskapet Nespico. Det var kort tid før dette fotografiet ble tatt. Kommunisten Mikhail Plistetskij ble utnevnt som trustens direktør i Barentsburg og som Sovjetunionens konsul på Spitsbergen. Jenta foran sneborgen er etter alt å dømme selveste direktørdattera Maja, alltid glad i å gå på ski… Originalfotografiet eies av Norsk Polarinstitutt. NP eier et bilde til som er viktig for oss:

 

Dette fotografiet viser direktørfamilien på en skitur: Vi ser tidligere stumfilmstjerna og daværende direktørfrue Rachel Messerer sammen med eldstedatteren Maja. Maja kjører på lillebror Aleksandr. I bakgrunnen ser vi den nederlandske bebyggelsen i Barentsburg. Bildet er hentet fra NPs billedarkiv.

Så det var altså historien til denne jente Maja som var så glad i å gå på ski vi skal nå se litt nærmere på.

Snøen dekket hennes ansikt. Den forferdelige snøstormen ble liksom på utsiden… Kulda slapp tak og kroppen sluttet å skjelve. Bekymringene for hva mor og far ville si, ble borte. Altomfattende ro dempet frykten. Øyelokkene hennes lukket seg med velbehag; den lille kroppen var i ferd med å sovne for evig og alltid. Det var halvveis mellom hjembyen Barentsburg og et forjettet sted med det underlige navnet «Grumant City».  Ja, hun så denne flotte byen allerede og hun nærmet seg et eventyrslott. Høye tårn, gylne kirkespirer, grønne hager og svanesjøer lokket henne. Hun så også mennesker: damer med lange kjoler og herrer iført flotte frakker og hatter med fjær på. Byportene åpnet seg for henne og…slissj! Yakks fuktige snute brøt hull i snøskorpa og vekket hennes sovende skjønnhet med et kyss… nei, ikke et riktig kyss, men  hundens varme tunge som sleiket henne i ansiktet. Redningshunden Yakk var alle barnas lekekamerat i Barentsburg. Det var han som vekket henne og som ledet henne tilbake til livet.  På denne måten reddet hunden Yakk og redningsmannskapet fra Barentsburg Russlands og hele denne verdens framtidige stjerne, Bolsjoj-teaterets prima ballerina Maja Plisetskaja.

Maja unngikk den gang en sikker død på Svalbard. Døden kom tilbake og hentet henne i München den 2.mai, snart fem år siden. Den siste tiden hadde hun og hennes mann komponisten Rodion Sjtsjedrin hjem i Russland, i Litauen og i Tyskland.

Hun reiste nettopp via Tyskland og Oslo da hun i 1932 og i 1934 dro til Svalbard med hele familien. Maja husket godt Oslo-butikken med tradisjonelle strikkete norske klær. Hun stod sammen med mamma foran vindusruten og kastet lengselsfulle blikk. Den hyggelige dama som eide butikken bad dem om å komme inn. De var så glade for å få komme inn. Butikkdama ble så rørt av dette og at Majas mor brukte sine siste valutapenger på ullklær til datteren, at hun forærte Maja et dukkesett tekopper av porselen. Denne gaven tok Maja vare på i alle år. Hun pleide å si: «Det er vel kun det jeg klarte å ta vare på i hele mitt meget turbulente liv». Familien tok isbryteren «Krasin» oppover fra Oslo og hele veien til Barentsburg, hvor Majas far Mikhail Plisetskij jobbet som direktør for Trust Arktikugol og som Sovjetunionens konsul. Denne ferden varte i to uker. Maja omtalte den som en slags polarmaraton med mye dårlig vær, gråvær og store bølger. Det var lite å gjøre ombord. Heldigvis fikk de bruke kapteinens patefon. Den eneste plata de hadde om bord var en med musikk fra operaen «Carmen». Endelig ankom de Svalbard. Mange tilreisende opplever den dag i dag noe av det samme som Maja gjorde, da hun satt sine første skritt på land i Barentsburg, nemlig å klatre opp den nær sagt endeløse tretrappa fra havna og opp til selve byen. Familien Plisetskij disponerte to rom i direktørboligen rett ved siden av denne trappa. Maja opplevde mørketiden og lærte å sette pris på dagslyset og sola. Sommeren har en annen pris i polare strøk, pleide hun å si. Vi Svalbardianere kjenner så alt for godt til dette.

Direktørboligen i Barentsburg ble gjenreist etter krigen. Dette huset omtales på folkemunne som ‘Maja Plisetskajas hus’. Men Maja bodde nok i husets første utgave. Foto: Anastasia Gorter, 2014.

Barentsburg var et familiesamfunn. Mange kom med både kone og barn. Også den gang satset man der mye på kultur. Maja Plisetskaja debuterte som artist på scenen i selveste Barentsburg. Det var i rollen som den lille havfruen i Dargomyzjskijs opera Rusalka (Havfruen). Operaforestillingen ble en stor suksess. Maja var godt fornøyd med sitt opptreden og syntes at hun hadde spilt rollen meget godt.

Maja Plisetskaja (i midten) etter forestillingen «Ruslaka» i Barentsburg. Bildet er hentet fra http://www.newswe.com/index.php?go=Pages&in=view&id=8120

Denne forestillingen, Majas suksess og hennes begeistring etterpå ble trolig avgjørende da foreldrene bestemte at Maja skulle gå på ballettskolen i Moskva. Hun ble tatt opp og fullførte skolen. Men Majas liv ble ingen dans på roser. Hennes far ble dømt som «folkefiende» og etter ordre fra Stalin henrettet under utrenskningsprosessene i 1938. Mamma Rachel ble forvist og slet åtte år av sitt liv i GULAG. Maja ble adoptert av tante Sulamith Messerer som var ballettpedagog. Maja ble solodanserinne ved Bolsjojballetten like etter at hun hadde fylt 18 år. Der arbeidet hun i mange år og helt fram til 1990. De siste årene var hun ansatt der som koreograf. Men stempelet «datteren av folkefiende» fulgte henne under hele livet i Sovjetunionen. Hun ble trakassert av KGB men til tross for dette hoppet hun ikke av. Det var for å beholde Bolsjojteateret og scenen der.  Allikevel gikk hun aldri på akkord med samvittigheten sin, stod for sine meninger og var tro til sin kunst, moderne danser og avant-garde-koreografi inkludert. Dette til tross for advarsler og trusler om at slikt ville sette hennes karriere i fare. Det som var viktigst for henne, var at hennes publikum elsket hennes dans og koreografi. Hun takket sitt publikum symbolsk ved å bestemme ved testament at asken hennes skulle bli spredt ut over hele Russland.

Majas monument i Moskva viser henne i Carmen-rollen. Dette var hennes yndlingsrolle som ballerina. Hennes mann Rodion Sjtsjedrin skrev balletten Carmen-suite spesielt for henne.  Maja har røpet at hun under dansingen av Carmen-suiten mang en gang tenkte tilbake til denne stormfulle ferden fra Oslo til Barentsburg ombord isbryteren «Krasin» i 1932. Foto: Aleksandr Sokolov. Bildet er hentet fra: https://www.wday.ru/stil-zhizny/kultura/sekretyi-mayi-plisetskoy-v-bronze/

Majas mest kjente stykke er «Svanens død» av komponisten Saint-Saëns, med hennes egen koreografi eller rettere sagt improvisering. Vi anbefaler våre lesere om å finne fram til opptak av Maja Plisetskajas tolkning av «Svanens død», for dette er en svane som fikk det evige liv!  Bildet er hentet fra: http://newswe.com/index.php?go=Pages&in=print&id=8120

Vadim F. Starkov viser stolt fram Pomor-museets klenodium: Et portrett med signatur av Maja Plisetskaja som Museet Pomor i Barentsburg fikk i gave av henne. Foto: Anastasia Gorter, 2009.

 

Skrevet av Anastasia Gorter den 17.04.2020 som føler seg privilegert for å ha danset på scenen i Barentsburg som i sin tid (dog i sin eldre utgave) var Maja Plisetskajas første scene…

Glimt fra Svalbard museums samling
Av direktør Tora Hultgreen

I utstillingen på Svalbard Museum finner du denne hjemmesnekrede gitaren. Den er omsorgsfullt bygget av elementer man hadde «for hånden». En gammel blikkboks fungerer som resonanskasse, for øvrig er rekved, pappspiker og gamle metallstrenger viktige ingredienser. Et gammelt fiskesnøre er brukt som gitarreim. Gitaren vekker umiddelbart nysgjerrighet og beundring og viser med all tydelighet at instrumentmakeren har hatt et sterkt behov for å uttrykke sine følelser og lengsler gjennom musikk.
Gitaren vi ser på bildet bærer som mange andre gjenstander på Svalbard Museum, på en dramatisk historie. Gitaren ble funnet i 1965 i Vårsolbukta i Bellsund, nærmere bestemt på Camp Bell. Gjennom ulike typer informasjon fra finneren, arkiver og litteratur kan vi knytte gitaren til to fangstkamerater som sommeren 1947 reiste til Bellsund for å drive overvintringsfangst. Camp Bell var deres hovedstasjon og i Fridtjofhamna rett nord for Akseløya bygde de seg en bistasjon. I februar 1948 ble den ene funnet død inne i hytta i Fridtjofhamna. Hans fangstkamerat ble noe seinere funnet død på Camp Bell. Fra sistnevntes dagbok som ble funnet i nærheten av hans døde kropp kan vi lese følgende tragiske hendelsesforløp:
Den 27. september hadde de to fangstkameratene funnet et 200 liter fat i fjæra som var fullt av 96% sprit. Den 3.oktober hentet de fatet med båt og fraktet dette til Fridtjofhamna. Samme dag smakte de på innholdet. I dagboka fremgår det at den ene våknet ca. kl.10 neste dag og fant sin kamerat liggende på gulvet stønnende av smerte. Selv klarte han bare å fyre opp i ovnen før han sovnet igjen. Da han våknet utpå ettermiddagen var kameraten død. Den overlevende ville forsøke å ta seg frem til Kapp Linné for å søke hjelp. Lenger enn til Vårsolbukta kom han dessverre ikke. Legen i Longyearbyen kunne seinere fastslå at begge de to fangstkameratene døde av metanolforgiftning.
Metanol eller tresprit er en væske med nesten samme lukt og smak somvanlig sprit (etanol). Å drikke metanol kan medføre blindhet og så alvorlige forgiftninger at det medfører døden. De to kameratene hadde selvfølgelig trodd at de hadde funnet et fat med vanlig sprit. En ble gravlagt ble gravlagt på Longyearbyen kirkegård 8. september 1948, mens den andre ble sendt til sitt hjemsted.

Bjørnøya gamle meteorologiske stasjon

Åpning av historisk utstilling på Bjørnøya

Fredag 20. september ble det åpnet en historisk utstilling i den gamle meteorologistasjonen på Bjørnøya. Prosjektet har vært ledet av Herdis Lien fra Svalbard Museum og Jon Kolsum fra Vervarslinga i Nord-Norge.

Sysselmann Kerstin Askholt foretok den høytidelige åpningen sammen med direktør Tora Hultgren fra Svalbard Museum.

Drømmen om å få etablert en utstilling  i den gamle meteorologistasjonen har eksistert lenge, og allered på 1970-tallet begynte besetningene på Bjørnøya å samle inn gjenstander. Huset er tilstrebet ført tilbake til det uttrykket det hadde tidlig på 60-tallet.

Utstillingen dekker historien fra oppdagelsen av Willem Barentz i 1596 og fram til i dag.

       

LPO arktitekter og Glassmester André Jenssen har bidratt med den fysiske utformingen av utstillingen, og den er forøvrig støttet av Sysselmannen på Svalbard og Svalbards Miljøvernfond.

Fra 1. juni holder Svalbard Museum  åpent hver dag fra 10 – 16.

Vi har innført nødvendige hygiene- og smitteverntiltak, og ber om at den enkelte besøkende følger disse.

Velkommen på museumsbesøk!

Welcome to Svalbard Museum!

Åpningstider fra 1. juni 2020 og inntil videre

Alle dager

  •  10:00-16:00

MUSEUMSBUTIKK
Gaver og litteratur

Ta turen innom butikken når du besøker vår utstilling!

Vi har et utvalg av spennende og lærerike barnebøker i museumsbutikken.

Svalbard Museums skrifter
Svalbard Museums Skrifter nr 1 «Norske fangstmenns overvintringer på Svalbard og Jan Mayen 1795-1973», nr 2 «Fangsthytter på Svalbard 1794-2015», nr. 3: “Opp og ned i 100 år – Sveagruva 1917-2017”  og nr. 4 “Herfra mot vest til Grønlandshavet. Okkupasjoner av land på Svalbard 1898-1927” selges på Svalbard Museum.

«Norske fangstmenns overvintringer på Svalbard og Jan Mayen 1795-1973» kom i 2014 og er et samlet opptrykk i stort format av alle Odd Lønøs 10 artikler i Polarboken.

«Fangsthytter på Svalbard 1794-2015» av Per Kyrre Reymert og Oddleif Moen kom i 2015 .

I 2018 kom “Opp og ned i 100 år – Sveagruva 1917-2017”, skrevet av Dag Avango og Peter J. Brugmans.

Siste skudd på stammen er Peter J. Brugmans og Per Kyrre Reymert: “Herfra mot vest til Grønlandshavet”, om okkupasjoner av land på Svalbard før traktaten trådde i kraft.

 

POLARLITTERATUR
Museumsbutikken tilbyr et rikholdig utvalg av polar- og Svalbard-litteratur.
Vi er til enhver tid oppdaterte på nye bøker.

SOUVENIRER, POSTKORT, KART
Butikken har et stort utvalg av kvalitetssuvenirer som fossiler, smykker og håndverksprodukter. Mye av dette er tilvirket av lokale produsenter. I butikken får du også kjøpt kart og postkort med motiv fra Svalbard.

Kontakt oss for mer informasjon.