Velkommen til Svalbard Museum!
På museets innside
-Dette skjer
Maleriene fra Gruve 2b
Av Herdis Lien, konservator/formidlingsleder
I 1956 malte gruvearbeider Martin Barlund en veggfrise inne i Gruve 2b. De seks bildene er malt på sementplater og befant seg i gangen utenfor oppholdet i gruva. Noen år etter at gruva ble nedlagt ble maleriene reddet ut og lagret til de i 1981 ble montert i inngangspartiet til daværende Svalbard Museum i grisefjøset. Der henger de fremdeles.
Frisen forteller historien om hvordan det var å reise til Spitsbergen som gruvearbeider. Den starter med bildet av arbeideren som sitter ganske nedtrykt på kaia i Harstad, klar til avreise, kona står ved siden av og gråter. De vet at det skal ta i alle fall et halvt år før de sees igjen.
De neste fire bildene viser livet under dagen. Gruvetoget på vei inn i gruva, bygging av forsterkninger, stempling og stygge uhell med avsporing av lokomotiv og vogner.
Serien avsluttes med et bilde som på den ene siden viser en mann som driver med boring, en annen sitter inntil veggen i gruvegangen og ser ut til å tenke. Kanskje er det drømmen hans vi ser til sist i bildet, et kjærestepar sittende på en benk i solnedgang på fastlandet.
Martin Barlund var på Svalbard i mange år og ble omtalt som en tusenkunstner. Han bygde blant annet det som regnes som den første snøscooteren på Svalbard, og konstruerte også en ny skrapemodell til bruk i gruva. Han var også fast tegner i Svalbardposten i flere år. 
Søndag 1.november avholdes det gudstjeneste i lokalene til Svalbard Museum. Gudstjenesten er åpen for alle.
Museet holder åpent som vanlig kl. 10-15, men selve utstillingen vil ikke være tilgjengelig kl. 12-13
Drømmen om Nordpolen
av Herdis Lien, konservator/formidlingsleder
Før Svalbard Museum åpnet i Forskningsparken i april 2006, var museet lokalisert i det gamle grisefjøset på den andre siden av dalen.
På utsiden var det utstilt diverse gjenstander fra gruvene, fangsthistorien og sjøfart. Blant disse gjenstandene var det en slede bygd av lette metallspiler og ski, og med sider av en slags tekstilnetting. Forklaringen på hva dette var, fantes inne i utstillinga:
4 unge spanjoler hadde funnet ut at de ville til Nordpolen. Og dit skulle de ta seg på en måte som de selv anså som den mest økonomiske og effektive: på motorsykkel fra Svalbard.
De hadde planlagt og trent i 2 år. Budsjettet var på 1 mill kr, de hadde fått sponset en del utstyr, blant annet motorsyklene og klær. Ideen om ekspedisjonen fikk de under en skitur i Andesfjellene, og treningen foregikk på en innsjø i Pyreneene, som de mente kunne sammenlignes med forholdene de ville møte på polisen nordover. Sledene skulle lastes med proviant og drivstoff, ca 500 kg på hver.
På forhånd hadde de kontaktet Sysselmannen, som prøvde å få de til å oppgi ekspedisjonen. Men den 26. februar 1982 sto de på flyplassen i Longyearbyen. Utstyret var forsinket og kom ikke før 1. mars. Da var både ekspedisjonsdeltakerne, presse og lokalbefolkning på plass for å se på prøvekjøringen av doningene. Sledene ble lastet med 150 kg for anledningen, og forsøket var i gang. På den snødekte asfalten utenfor flyhangaren startet de syklene og ga gass. Ingenting skjedde. De kom ikke av flekken, og måtte ha dyttehjelp for å komme i gang. Da de endelig fikk feste og kjørte ned mot campingplassen, slang sleden i alle retninger og veltet på flatmark.
De hadde planlagt å kjøre isen langs vestkysten av Spitsbergen fra Longyearbyen. Problemet var bare at det var stort sett isfritt på denne strekningen. De bestemte seg derfor for å kjøre over land til østkysten, og derfra utover havet mot nord. Dette var selvfølgelig ikke gjennomførbart, og de ble etter hvert fri for penger, så ekspedisjonen ble dermed motvillig oppgitt og de returnerte til Spania den 12. mars.
Svalbard Museum har to av sledene i samlingen.
Stockholm-Sven
av Herdis Lien, Konservator/formidlingsleder
Vi får stadig inn nye bilder til fotosamlingen. I sommer kom det inn et album fra 1935-36. Albumet ble innlevert av Odd Winge på Stord, og det er hans far, Emanuel Winge, som har tatt bildene. Han var tannlege i Longyearbyen i to somre, og broren Sverre var verkslege samme år.
Blant bildene er det en serie fra begravelsen til Sven Adolf Olsson, eller «Stockholm-Sven» som han ble kalt. Han var en velkjent skikkelse på Svalbard.
Sven Olsson var født i Sverige i 1884. Han kom til Svalbard i 1916 og fikk jobb i gruva, og jobbet i selskapet fram til 1925. Da dro han på fangst. Første året var han på Biscayarhuken. Så ble det en vinter i Billefjorden, før han i 1927 kjøpte hytta på Biscayarhuken og overvintret der 10 ganger, mange av de alene. Han skapte seg et hjem der nord.
Men selv om Stockholm-Sven trivdes i sitt eget selskap, var han en sosial person. Gjester var alltid velkomne på Biscayarhuken, og hver sommer tok han ferie og dro til Longyearbyen, til «sivilisasjonen». Da bodde han som regel i et av de tomme husene i Hiorthhamn. Sommerferien i 1936 skulle bli hans siste.
Den 12. juli ble han fraktet over fjorden til sykehuset i Longyearbyen der han døde samme dag, visstnok på grunn av et «maveonde».
Sven Adolf Olsson ble begravet på kirkegården i Longyearbyen. Mange fulgte båren. I begravelsen forrettet sysselmann Marlow, og direktøren i Store Norske, Einar Sverdrup holdt tale.
Hytta på Biscayarhuken ble dessverre brent av tyskerne under krigen. En ny hytte ble bygd i 1948 av Sigfred Kristoffersen og Lars Hochlin, men også denne brant ned, etter et besøk av noen studenter i 1960.
Bildene vil etter hvert bli å finne i vårt bildearkiv: https://svalbardmuseum.no/no/samlingene/fotosamling/
Meyer Olsens båt
av Herdis Lien, Konservator/formidlingsleder
Nordaustlandet høsten 1923. Et fangstlag på 6 mann har landet med den lille skøyta «Ørnes» i Lady Franklinfjorden etter en lang seilas. Planen var Nordøst-Grønland, men isforholdene gjorde at de ikke kom i land. De kunne ikke risikere å tape alt de hadde investert, skøyta, forsyninger og hyttematerialer, så de satte derfor kursen mot Svalbard. I Grønfjorden fikk de kjøpe bunkers og noen hunder, men fikk samtidig vite at alle fangstfeltene nå var opptatt. Bortsett fra Nordaustlandet.
Nordaustlandet er den nest største øya i Svalbard-arkipelet. Størstedelen er dekket av de enorme isbreene Vestfonna og Austfonna. De isfrie områdene langs kysten i vest og nord er et karrig landskap, stein og grussletter, med svært sparsom vegetasjon og lite dyreliv.
Lederen for ekspedisjonen var båtbygger Meyer Olsen. Da de kom til Nordaustlandet delte de seg i tre lag, de bygget to hytter samt noen steingammer og reparerte litt på de gamle hyttene som sto fra før på Lågøya og Langgrunnodden. Så satte de skøyta i vinteropplag i Murchisonfjorden, og de som skulle lengst nord dro med motorbåten de hadde med.
Men de to som var igjen i Lady Franklinfjorden trengte også en båt. Løsningen ble at Meyer bygget en på stedet. De hadde noen få golvplanker og et par panelbord igjen etter hyttebyggingen, i tillegg til fire båtbord de hadde med i tilfelle det trengtes reparasjon av skøyta eller motorbåten. Golvplankene ble til bunn og sidene i båten ble festet til spant og forstevn av rekved. Til slutt smurte de båten med en blanding av tjære og reinfett: «Den var aldeles tett» (Meyer Olsens dagbok). Båten ble brukt til å dra rundt og sette opp feller, sanke ved og jakte. Og da de en stund var redde for at «Ørnes» var forlist på turen til vinterlagringsplassen, var plan B å ro med denne 12-13 fots båten over til Spitsbergen og inn Wijdefjorden. Det skjedde heldigvis ikke.
Overvintringen på Nordaustlandet var hard. Hyttene var utette og små, de frøs fast i veggene om natta, og måtte gå med yttertøyet på inne. Når det var mildt fløt vannet over golvet. Fangsten var også dårlig, men de skaffet seg litt reinsdyrkjøtt og fikk også noen bjørner. Ingen ble syke, og de returnerte til Tromsø etter 13 måneder.
Båten Meyer Olsen bygget er tilbakeført til Svalbard og Svalbard Museum fra Sjøfartsmuseet.
Fra Jan Mayen til Kapp Wijk
av Herdis Lien, konservator/formidlingsleder ved Svalbard Museum
Disse rammene ble laget av fangstmann Arthur Oxaas (1888-1974) under hans overvintring på Jan Mayen i 1917. Han satt i mørke uværskvelder og skar dem sirlig ut av drivved.
Senere overvintret han i mange år på Kapp Wijk, og hadde rammene med seg dit.
I rammene hadde han bilder fra aviser og ukeblader, ofte av kongefamilien. Den ene har fungert som kalender, med utskiftbare kort for dag, måned og år. Kortene var lagd av tomme sigarettesker.
Vi har 3 av disse i samlingen. Den siste henger i Harald Soleims hytte på Kapp Wijk.
Rammene ble funnet i en pappeske i fjæra ved Kapp Wijk i 1963. Noen hadde rasert hytta, knust og kastet ut inventaret. Finneren reparerte rammene og ga dem til museet.
Arthur Oxaas var født i Tromsø i 1888. Helt fra barndommen av var det fangstlivet som fristet, og sammen med andre gutter var han stadig på havna og så på at fangstskutene ble rustet ut. Som 14-åring fikk han være med på sin første selfangsttur. Det ble en hard erfaring for gutten, som lovte seg selv at dette var første og siste tur til Ishavet.
Slik gikk det ikke. Allerede tre år etterpå mønstret han på en ny skute, og etter et par år på sommerfangst bestemte han seg for å prøve overvintringsfangsten. Han fikk være med Petter Trondsen sin ekspedisjon til østsiden av Svalbard. Området som ble valgt var Dianabukta på Edgeøya og Halvmåneøya.
Selv om denne første vinteren var strabasiøs, mistet han ikke lysten på Svalbard. Den neste overvintringen foregikk i Bellsund, og senere gikk det slag i slag med overvintringer fra Flathuken i nord til Calypsobyen i sør, i tillegg til en vinter på Bjørnøya og en på Jan Mayen.
Han slo etter hvert seg til ro på Kapp Wijk. Der fikk han også selskap av sin kone Anna. Arthur Oxaas ble på Kapp Wijk til 1947, bare avbrutt av krigen.
Etter at Oxaas forlot Kapp Wijk, sto hyttene tomme og ble tidvis plyndret av forbipasserende. Rammene ble funnet i 1963 i en eske som lå slengt i fjæra. Finneren restaurerte de, og gav de seinere til Svalbard Museum.
Se mer i Digitalt Museum:
https://digitaltmuseum.no/search/?aq=name%3A%22559F544C-89DE-4820-B681-BE80F24E6C3F%22
Les også gjerne boka Arthur Oxaas ga ut: «Svalbard var min verden». Den finnes i Nasjonalbiblioteket:
Ikonet fra Bjørnøya
Av direktør Tora Hultgreen
Dette vakre russisk-ortodokse ikonet av bronse ble funnet av undertegnede på en russisk fangststasjon i Nordhamna på Bjørnøya i juni 2015. Det er brakt hit av russiske fangstfolk som overvintret på 1700- og 1800-tallet for å drive jakt på hvalross, rev og isbjørn.
Ikonet ble funnet i fangsthyttens østlige hjørne som russerne kaller husets hellige hjørne og hvor de oppbevarer sine ikoner.
Ikonet kalles «Gudsmoder,alle sørgendes glede» og ble produsert i gammeltroende klostre flere steder i Russland på 1700 – og 1800- tallet.
Guds mor er her fremstilt i en krets av syke og nødlidende mennesker, hennes sønn Jesus er oppstanden ser vi i bakgrunn, der han er avbildet med seierskrone. Ikoner av denne type ble gjerne tatt med på reise og fungerer som beskyttelse mot sykdom, trøst i sorgen og ønsket om at guds mor skal gå i forbønn for dem hvis de havner i en vanskelig situasjon.
Et fangstår på Svalbard.
Av Katja Eklund, registrator Svalbard Museum
Alene, sammen med fangstkameratene eller med kone og barn.
Det er mye som skal forberedes, kjøpes inn og fraktes opp.
Hva koster billetten opp til Svalbard? Hvor mange kilo mel og erter skal bli med?
Er det lov å sanke drivtømmer? Blir det gode priser på skinnauksjoner etterpå?
Året er travelt og preget av samarbeid om transport, utstyr, proviant og hytter. Kontakt med familien og venner opprettholdes via telegram og brevpost. Noen ganger er kone og barn med på overvintringer. Alle blir sysselsatt og får med seg minner for livet.
Svalbard Museum inviterer alle til et dykk inn i arkivet. Arkiver med dokumenter fra 1882-1980 med mange år med overvintringer fra flere fangstmenn og deres familier. Arkivene inneholder dagbøker, barndomsminner, korrespondanse og dyreliv- og værobservasjoner. Det er også samarbeidsavtaler, kjøpekontrakter, regnskapsdokumenter og oppgjør m.m.
Dokumentene er skannet og arkivert på Svalbard Museum og kan utforskes på Arkivportalen.no ved å klikke på de digitaliserte elementene.
Svalbard Museum ønsker god sommer og god lesing!
Direktelenke arkiver på Arkivportalen.no:
«Kammen fra Skolteneset»
av Tora Hultgreen
Direktør, Svalbard Museum
Dagens gjenstand fra Svalbard Museum er en kam funnet under en arkeologisk utgravning av den russiske fangststasjon Skolteneset, som ligger på Sørkappøya. Kammen er skåret ut av en beinplate fra et reinsdyr. Det er en såkalt dobbelt-kam med tinder på begge sider. Ser du nærmere på bildet ser du at årstallet 1837 er risset inn på kammen. Som vi ser har kammen vært flittig brukt, noen av tindene er skjeve og noen er brukket.
I vestlige kilder finner vi flere opplysninger om møter mellom vestlige kvalfangere og russiske fangstfolk på Svalbard. Blant annet beskriver engelskmannen Conway om en hyggelig sammenkomst mellom engelskmenn og russere i Smeerenburgfjorden i 1779. Møtet var særdeles hjertelig og det ble drukket for helsen og utvekslet gaver mennene i mellom. Engelskmennene bemerket at russernes utseende og klesdrakt var et noe uvanlig syn:» Samtlige russere hadde langt hår og skjegg, pelsluer på hodet, brune saueskinnsjakker med ullforet på yttersiden og lange støvler»
Langt hår og skjegg var ikke på moten i vest-europa på dette tidspunkt. I Russland var det dessuten forbudt. Peter den Store nedla allerede i 1705 forbud mot langt skjegg, og brudd på denne lov medførte bot eller fengselsstraff. På Svalbard var russerne milevis unna «lovens lange arm» og kunne anlegge langt hår og skjegg uten at noen brydde seg. Skjegg og hårpryd var i større grad en utfordring når det gjaldt den personlige hygienen. Vi vet at fangstfolkene bodde trangt og tett i hyttene gjennom hele vinteren og renslighet var derfor ytterst påkrevd. Russerne bygde alltid en badstu «banja» i tilknytning til sine fangststasjoner og disse ble nok hyppig benytta. Heime i Kvitsjø-området var skikken med å ta badstue et fast ukentlig renslighetsrituale. Behovet for å gre flokene ut av hår og skjegg etter badstuebesøk har utvilsomt resultert i at lusekammen fra Skolteneset både har blitt lagd og vært flittig brukt på fangststasjonen.
Kammen er i så god stand at den fortsatt kunne brukes. Hvorfor ble den liggende igjen på Skolteneset?
Skolteneset er en av russernes hovedstasjoner på Svalbard. Her drev russiske fangstmenn fra Kvitsjø-området overvintringsfangst på 1700 og -1800 tallet. Området er svært gunstig for hvalrossfangst og vi vet fra skriftlige kilder at i 1819 fanget russerne over 1200 hvalross i løpet av bare to dager på strendene her. Skolteneset ble utgravd på 1980-tallet og gjenstandsmaterialet er svært rikt. Det finnes store mengder keramikk, verktøy og fangstredskaper av mange slag, men også store mengder skinn og lærrester. Vi finner også plater av bein som er emner til å lage kammer av. Det er tydelig at fangstmennene som holdt til her har produsert votter, sko og kammer langt over eget behov. I mørketida når mørke og snekov gjorde utendørs fangstaktiviteter umulige, har de laget produkter som de kunne selge på markedet i Arkhangelsk når de kom hjem.
Like utenfor fangsthytta på Skolteneset ligger ti graver og rester av et russekors. Under utgravningen ble det funnet to skjelett under gulvet. Går vi til skriftlige kilder, denne gang den russiske polarforskeren V. Vize skriver han at i 1837 ble det funnet 22 døde pomorer på Sørkappøya. Et helt russisk fangstlag døde under overvintringen i 1837. Den tragedie som utspant seg på Skolteneset skyldes trolig at fangstmennene ble rammet av skjørbuk; en ikke uvanlig hendelse gjennom fangshistorien på Svalbard. Kammen fra Skolteneset forlot i likhet med sin eier aldri fangststasjonen på Sørkappøya før arkeologene gravde den ut mer enn hundre år seinere. Nå oppbevares den i magasinet på Svalbard Museum og er en daglig påminnelse om den harde vinteren 1837 hvor 22 pomorer måtte bøte med livet.
Enigmamaskinen og Alan Turing.
Av Sander Solnes, konservator ved Svalbard Museum
Enigma er en krypteringsmaskin, som ble brukt av de tyske militærstyrkene til kryptering av informasjon under den 2. verdenskrig. Den var i daglig bruk innenfor alle tyske militære enheter. På Svalbard var den et fast inventar i alle tyske U-båter som rekognoserte langs kysten og brakte personell til de 7 tyske værstasjonene som daglig leverte værinformasjon til «Wehrmacht». Værinformasjon fra Svalbard var svært viktig for de tyske bombeflyene som ble sendt for å avskjære de alliertes konvoitrafikk til Murmansk og Arkhangelsk.
Fra tysk side ble Enigmas kodete meldinger antatt å være umulige å knekke og maskinen ble beholdt gjennom hele den 2.verdenskrig.
Den britiske matematikeren fra universitetet i Cambridge Alan Turing (1912 – 1954) ble like før 2. verdenskrig engasjert av britisk etterretning for å forsøke å knekke Enigmakoden. Alan Turing konstruerte allerede i 1941 en kalkulator «Turings bombe» som påviste kombinasjonene og kunne lese ut svarene. I krigens andre år kunne derfor britisk etterretning lese «Enigmameldingene» i løpet av tre timer. Nesten daglig kunne derfor Winston Churchill lese ordrett Hitlers direktiver til generalstaben. Den britiske generalstaben kunne ved hjelp av «Turings bombe» spore posisjonen til tyske ubåter og bla. opplyse general Montgomery om Erwin Rommels disposisjoner før slaget ved El Alamein. Turings innsats med å knekke Enigmakoden medførte at den 2. verdenskrig ble avkortet med minst ett år. Det faktum at Enigmakoden hadde blitt brutt under krigen forble en hemmelighet til slutten av 1960-årene.
Se denne og andre gjenstander fra 2. verdenskrig på Svalbard på digitaltmuseum.no
https://digitaltmuseum.no/011025160351/chiffreringsapparat
Geværet med den fastkilte patron
Av direktør Tora Hultgreen
I Svalbard museums utstilling finner du en gammel rusten rifle hvor en patron sitter fastkilt. Som så mange andre gjenstander på museet, bærer denne på en tragisk historie.
Rifla tilhørte fangstmannen Georg Nilsen som overvintret alene på hytta Camp Zoe i Krossfjorden. På tur innover Krossfjorden seinhøstes 1921 besøkte Georg Nilsen den tyske geofysiske forskningsstasjonen Kvadehuken. Bestyrer på stasjonen var Dr. Otto Stoll og sammen med Torgeir Møkleby og Harald Simonsen fra Tromsø utgjorde de vinterbesetninga på forskningsstasjonen. Dr. Stoll inviterte fangstmannen til å komme å feire jul sammen med dem. Det takket Nilsen ja til for hans vinterutrustning var sparsom og juleselskap sa aldri en fangstmann som levde alene store deler av året nei takk til.
Da jula kom dukket ikke Nilsen opp og besetningen på Kvadehuken ble bekymret. Da de ikke hadde hørt livstegn fra Nilsen innen 21.januar 1922 ble Møkleby og Simonsen sendt ut i for å lete etter han på Camp Zoe. De var utrusta med proviant for tre uker og rodde av gårde i en åpen båt. De kom aldri mer tilbake. De ble sittende fast i issørpe og drev til havs uten muligheter for å styre båten. Til slutt havnet de på Danskøya på nordvestkysten av Spitsbergen. Her overvintra de i en snøhule og venta forgjeves på hjelp. På bakgrunn av dagboka som seinere ble funnet vet vi at de døde av sult og utmattelse i løpet av juni 1922. Forfatteren Leif. B. Lillegaard har på bakgrunn av dagboksnotatene skrevet om denne dramatiske hendelsen i romanen «Hvis dere finner Oss» fra 1976.
I mellomtiden hadde folk fra Ny-Ålesund også begynt å lete etter både Nilsen, Møkleby og Simonsen. Da de oppsøkte Nilsens fangsthytte på Camp Zoe – traff de ingen fangstmann, men de fant derimot en lapp på bordet, hvor Georg Nilsen allerede 12. desember året før skriver at han forlot hytta for å dra på julebesøk til sine venner på Kvadehuken.
Hva skjedde med Nilsen?
Høsten 1965 fant fire svenske forskere skjelettrester av en mann nær Kapp Guissez. Funnstedet ligger 18 km fra Camp Zoe på nordsiden av Kongsfjorden. Skjelettrestene var spredt utover marken. Ved siden av skjelettdelene ble geværet med den fastkilte patron funnet. Til sammen 10 patroner, noen avfyrt, andre ikke, lå i nærheten. Det hersker liten tvil om at dette er de jordiske rester etter fangstmannen Georg Nilsen. Teorien er at han på tur til julefeiring på Kvadehuken ble angrepet av isbjørn. Nilsen har trolig skadeskutt bjørnen, og da denne angrep kilte patronen seg fast i rifla, og Nilsen har ikke hatt en eneste sjanse til å overleve kampen mot bjørnen.
Det hører med til historien at Dr. Otto Stoll tok sitt eget liv da det ble kjent at Torgeir Møkleby og Harald Simonsen var funnet omkommet på Danskøya våren 1923. På denne måten kan vi si at omstendighetene rundt den fastkilte patron til sammen tok fire menneskeliv i de første årene av Norges suverenitet over Spitsbergen-øygruppen.
Glimt fra Svalbard museums samling
Pomorkors fra Breibogen
Av Anastasia Gorter
Når man vandrer i utstillingen på Svalbard Museum kan man ikke la være å legge merke til et høyt russisk-ortodokst kors. På 1700- og 1800-tallet stod det mange slike kors på Svalbards kyster. De fungerte enten som tilbedelseskors, beskyttelseskors, minnekors, votivkors eller navigasjonsmerker. Ofte hadde de flere av disse funksjoner samtidig. Et russisk- ortodokst kors har vanligvis tre tverrbjelker. Den øvre tverrbjelken symboliserer navnebrettet som hang over Jesus sitt hode mens han var korsfestet. Den store tverrbjelken i midten symboliserer bjelken som Jesus ble spikret fast på. Den tredje og skråstilte tverrbjelken nederst står for fotbrettet til Jesus og symboliserer dessuten de to synderne som ble korsfestet på hver side av Jesus. Den ene angret og bekjente sine synder. Han ble velsignet av Jesus og frelst. Den andre gjorde ikke det og var fortapt. Den ene siden peker oppover til Himmelen mens den andre peker nedover til Helvetet.
Korset i utstillingen kommer fra kysten på Breibogens vestside og Store Russebustraumen der. Korsets religiøse standardformuleringer er skåret ut i de tre tverrbjelkene. Den øverste tverrbjelken har teksten «Herlighetens konge». Den nest øverste tverrbjelken har teksten «Jesus Kristus, Guds Sønn». På det skråstilte fotbrettet står skrevet «NIKA» (som på gresk betyr ‘Seier’). Under denne inskripsjonen står det et dødningehode sammen med bokstavene «G.A.» på selve korsstolpen. Det er den russisk-ortodokse standardkoden som betyr ‘Adams hode’. Den standardiserte teksten slutter der. Nedenfor den begynner korsets verdslige del med plass for ekspedisjonstekster. Under det obligatoriske Adamshode står i dette tilfelle en forklarende tekst på 7 linjer. En slik tekst gir informasjon om ekspedisjonen som satt opp korset. Denne ekspedisjonsteksten er meget vinderodert. Det er ofte slik. Det kommer av at ekspedisjonsteksten skulle skrives med ydmykhet, det vil si at det ikke var lov å skjære den like dypt ut som tekstene på korsets religiøse del. Tryggve Rubin fra den svensk-russiske gradmålingsekspedisjonen besøkte stedet i 1901 og dokumenterte korset. Hans håndskrevne notater av 1902 oppbevares i Det svenske vitenskapsakademiets Centrum för vetenskapshistoria i Stockholm. Men heller ikke han klarte å tyde denne teksten. Vi klarte imidlertid å dechiffrere tekstbiten med «Året <1>752» i den første tekstlinjen. Det var altså dette året korset ble satt opp. De 6 linjene med tekst under denne første tekstlinjen er blitt helt uleselige.
Men dette korset har en ekspedisjonstekst til! Denne tekst nr.2 er skjært inn på korsstolpens bakside, naturligvis av respekt for den andre eldre ekspedisjonsteksten på forsiden av korset. Denne teksten består av 11 tekstlinjer. Tryggve Rubin klarte kun å tyde noen enkeltbokstaver og disse tok han med i ovennevnte notat. Etter egne undersøkelser klarte vi å tyde noen viktige enkeltord. Blant annet var det ordene «Kuznetsovs skipper» og tallordet «elleve». Kuznetsov var skipsreder som utredet den siste dokumenterte russiske fangstekspedisjonen i 1851-1852. Vi vet at 11 personer i dette partiet døde av skjørbuk. De ble gravlagt i nærheten av dette korset. Teksten ble risset inn på korsets bakside av de 6 overlevende for å hedre deres omkomne kameraters minne. Samme sted fant vi dessuten diverse trestykker som var rester etter mindre gravkors som ble satt opp ved hver av gravene til de omkomne. På disse klarte vi å tyde navnene til skipper Vasilij Kalinin og fangstmann Nikolaj Vasiljev. I denne fangstekspedisjonen deltok også en nenets. Han overlevde naturligvis. Det var ikke uvanlig at også urfolk og etniske minoriteter deltok i slike fangstekspedisjoner. Det skjedde også med norske fangstekspedisjoner hvor flere ganger samer og kvener deltok.
Dette korset ble på et eller annet tidspunkt etter 1900 sagd ned og tatt med hjem som suvenir. Det ble heldigvis tatt vare på av NSIU, senere NP. NP donerte korset til Svalbard Museum, hvor det nå er en del av museets permanente utstilling. Den avsagde korsstolpen i steinrøysen fant vi tilbake på kysten av Breibogen. Den står igjen på stedet og vitner stadig om ugjerningen… Men meningen var nok å ta vare på korset og det kan vi være meget glade for den dag idag!
«Et besøk hos kvinnen som har født barn lengst nord og gutten som er flasket op på kobbespekk»
Av Herdis Lien, konservator/formidlingsleder Svalbard Museum
Dette var en overskrift i en artikkel i ukebladet Arbeidermagasinet først på 30-tallet. Gutten var Peder Åsmund Pedersen, som ble født i London på Blomstrandhalvøya i Kongsfjorden 18. juli 1930. Flere andre publikasjoner hadde også stoff om Peder og familien hans. Årsaken til at fastlandspressen skrev om hendelser så langt utenfor allfarvei, var nok at Ny-Ålesund, som ligger bare 5 km unna over fjorden, var velkjent i pressekretser etter Amundsen og Nobile sine luftskipferder i 1926 og 1928.
Peder Åsmunds foreldre, Hansine og Peder, hadde høsten 1929 flyttet inn i et av husene som tilhørte The Northern Exploration Company ved det mislykkede marmorbruddet på Blomstrandhalvøya. Aktiviteten der opphørte allerede i 1920. Selskapet ansatte i årene etterpå fangstmenn for å holde vakt over de gjenværende installasjonene. Vaktmennene fikk bruke husene vederlagsfritt, noen fikk tilgang på proviant som var igjen, samt at de fikk drive egen fangst på området. Peder Pedersen Ullsfjording var en av disse, selv om han noen steder er oppført som egen utreder dette året. Han var en velkjent fangstmann, med i alt 12 overvintringer på Svalbard, flere av de på Forlandet, der han også bygde flere hytter.
Hansine hadde jobbet både i Ny-Ålesund og på Bjørnøya før hun ble med til Blomstrand og giftet seg med Peder. Med seg hadde hun datteren Hanna, som da var 7 år. Og våren 1930 ble altså Peder Åsmund født. Familien flyttet ned høsten 1931, og Peder Åsmund fikk senere en lillesøster, Liv.
I Svalbard Museums utstilling står en kopi av hytta de bodde i på Blomstrandhalvøya. Den er innredet slik den skal ha vært i 1930, med ovn, køyer, et bord og noen krakker. På veggen henger et lite gevær. Det fikk Hansine av Peder for å kunne beskytte seg i dagene hun måtte være hjemme alene når mannen var på fangstfeltet. Geværet og en del andre gjenstander som finnes i hytta fikk museet fra Peder Åsmund og søsteren Liv Nesset da utstillingen åpnet i april 2006. Vi fikk også tilgang til Hansines dagbok samt datteren Hannas barndomsminner fra overvintringen, nedskrevet i ettertid.
Peder Åsmund var til stede ved åpningen av utstillingen i 2006. Han var også tilbake på besøk i 2014, og Svalbardposten hadde da en artikkel om han: https://svalbardposten.no/peder-asmund-ble-fostret-opp-pa-fuglesuppe-og-spekk-fra-storkobbeunger/19.4503. Han døde i 2016.
På bordet i utstillingshytta ligger det kopier av artiklene i aviser og ukepresse fra 1930-tallet, og det er lov å sette seg ned i hytta og lese!
Sally Kræmers fangstopplevelser i Sallyhamna på Svalbard
Direktør Tora Hultgreen, Svalbard museum.
Sommeren 1937 da Sally var 35 år forteller hun at hun fikk et brev fra sin kjæreste Waldemar Kræmer om hun vil komme opp til Svalbard med rutebåten og være der og stelle for han og fangstkameraten Einar Helland.
Folk i Tromsø advarte henne mot å dra opp og sa at hun ikke var riktig klok Men jeg dro opp og ankom Ny-ålesund 1. september, hvor jeg ble henta i båt av Waldemar. Så bar det norover til Fuglehuken. Sammen med meg kom et lass byggemateriale og i ei farlig fart blei det bygd en ny hovedstasjon som fikk navnet «Sallyhamn» oppkalt etter meg. Sally forteller at hun fort lærte seg å skyte med rifle og» min første ringsel knalla æ ned 10.oktober».
Sally forteller at den første tida gikk med til å samle rekved og å fangste på sel og ærfugl. Selspekk ble brukt til åte på revefellene og hun var akrivt med å sette opp revefeller rundt i fangstterrenget. 1. november begynte vi å fangste på rev og 6 rever som hadde holdt seg rundt huset gjorde vi snart ende på.
Sally var aktivt med på fangst i nærområdet eller heimeterrenget som det ble kaldt. Når Waldemar tok lange turer til bistasjonen ble hun oftest heime i Sallyhamn. Men i tillegg til å stelle huset, lage mat og holde klær og utstyr i orden kunne dagene alene arte seg slik:
En dag i februar da fangstmennene var dratt til Fuglebayneset, kom hunden farende med en viss fart til døra og begynte å pister. Da jeg lukket den inn, begynte den å hoppe oppover meg og se på døra. Jeg ante uråd og gikk ut med geværet klart. Hunden ble stående og se utover isen og så fikk jeg se en bjørn langt der ute på isen. Vinden sto mot den og jeg gjorde som fangstmennene hadde sagt jeg skulle gjøre.
Jeg fikk tak i en svær spekkluns og la den i ovnen. Det gikk ikke mange minuttene før bjørnen luktet spekket og kom spaserende opp mot huset. Jeg gikk inn og stod med kikkerten i skyteluka og så på hvor forsiktig den nærma seg.. 100 meter fra Huset gjorde den et hopp rett fram og styrte beint på en storkobbehud som lå på snøen nord for Huset. Fra skyteluka kunne jeg ikke lenger følge den og tok da mot til meg og gikk ut. Da jeg kom forbi sjånåvva stod bjørnen på storkobbeskinnet og åt. Jeg la geværet an på ei tønne som stod like ved og brente av. Med et stønn sank bamsen ned i snøen.
Sally Kræmer overvintra i fire sesonger i Sallyhamna og fikk fleire bjørn på denne måten. Ja det blei sagt at ho gleda seg til å bli aleina på Sallyhamn og kunne knalle ned bjørn med rifla. Hun ga Waldemar klar beskjed om at dette var den rette måten å skyte isbjørn på og erta han for at han fikk sine bjørn på selvskuddskasse noe som i hennes oppfatning ikke var nåkka kunst.
I sine memoarer sier Waldemar Kræmer: Så mine lesere må forstå at jeg var stolt å ha en slik bjørnejeger i sammen med mæ i ødemarken.
Ta en titt på Digitalt Museum
Av Katja Eklund, registrator ved Svalbard Museum
Barograf som antakeligvis ble brukt på Haudegenstasjon.
I anledning frigjøringsdagen som var den 8. Mai inviterer vi alle til å ta en titt på Digitalt Museum.no.
Svalbard Museum har mange gjenstander i samlingen som vitner om den andre verdenskrig på Svalbard og om tyskernes aktivitet under okkupasjonen av Norge.
Værdataene samlet i arktiske strøk var av stor strategisk verdi og kunne bety seier eller nederlag i krigsområdene i Europa.
Tyskerne opprettet derfor mange automatiske værstasjoner på Svalbard for å sikre seg værdata. Stasjonene ble transportert og utplassert med U-båt og fly. De besto av mange batterier, måleenheter, radioantenner og sender. Opptil 6 måneder kunne disse være operative og sendte automatisk data som temperatur, luftrykk, luftfuktighet og vindhastighet til tyskerne via radiosignaler til Tromsø.
Ingen automatisk stasjon kunne helt erstatte observasjon og analyse av været fra mennesker.
Helt siden 1941 opprettet tyskerne hemmelig bemannede værstasjoner rund omkring på Svalbard. Det var blant annet «Taaget» på Bjørnøya, «Nussbaum», «Kreuzritter» og «Knospe» på Spitsbergen, «Svartisen» på Hopen og «Haudegen» på Nordaustlandet. Godt skjult og beskyttet av pakkisen og den svarte polarnatten jobbet forskerne og meteorologene med værdata og sendte disse kryptert via radiosignal videre.
Mannskapet på «Haudegen» stasjonen ble nesten glemt på Nordaustlandet da ingen var ansvarlig etter frigjøringsdagen og endt tysk okkupasjon av Norge etter den 8. mai 1945.
Ta gjerne en titt
https://digitaltmuseum.no/search/?q=v%C3%A6rstasjon+svalbard
https://svalbardmuseum.no/no/kultur-og-historie/krigen/
https://digitaltmuseum.no/search/?q=haudegen&o=0&n=80
Maja fra Barentsburg
av Anastasia Gorter, rådgiver ved Svalbard Museum
Svalbard Museums permanente utstilling har et fotografi fra tidlig på 1930-tallet som viser en gruppe på 7 barn og deres lærer i Barentsburg. Det sovjetiske statseide selskap Trust Arktikugol kjøpte denne gruvebyen i 1932 av det nederlandske gruveselskapet Nespico. Det var kort tid før dette fotografiet ble tatt. Kommunisten Mikhail Plistetskij ble utnevnt som trustens direktør i Barentsburg og som Sovjetunionens konsul på Spitsbergen. Jenta foran sneborgen er etter alt å dømme selveste direktørdattera Maja, alltid glad i å gå på ski… Originalfotografiet eies av Norsk Polarinstitutt. NP eier et bilde til som er viktig for oss:
Dette fotografiet viser direktørfamilien på en skitur: Vi ser tidligere stumfilmstjerna og daværende direktørfrue Rachel Messerer sammen med eldstedatteren Maja. Maja kjører på lillebror Aleksandr. I bakgrunnen ser vi den nederlandske bebyggelsen i Barentsburg. Bildet er hentet fra NPs billedarkiv.
Så det var altså historien til denne jente Maja som var så glad i å gå på ski vi skal nå se litt nærmere på.
Snøen dekket hennes ansikt. Den forferdelige snøstormen ble liksom på utsiden… Kulda slapp tak og kroppen sluttet å skjelve. Bekymringene for hva mor og far ville si, ble borte. Altomfattende ro dempet frykten. Øyelokkene hennes lukket seg med velbehag; den lille kroppen var i ferd med å sovne for evig og alltid. Det var halvveis mellom hjembyen Barentsburg og et forjettet sted med det underlige navnet «Grumant City». Ja, hun så denne flotte byen allerede og hun nærmet seg et eventyrslott. Høye tårn, gylne kirkespirer, grønne hager og svanesjøer lokket henne. Hun så også mennesker: damer med lange kjoler og herrer iført flotte frakker og hatter med fjær på. Byportene åpnet seg for henne og…slissj! Yakks fuktige snute brøt hull i snøskorpa og vekket hennes sovende skjønnhet med et kyss… nei, ikke et riktig kyss, men hundens varme tunge som sleiket henne i ansiktet. Redningshunden Yakk var alle barnas lekekamerat i Barentsburg. Det var han som vekket henne og som ledet henne tilbake til livet. På denne måten reddet hunden Yakk og redningsmannskapet fra Barentsburg Russlands og hele denne verdens framtidige stjerne, Bolsjoj-teaterets prima ballerina Maja Plisetskaja.
Maja unngikk den gang en sikker død på Svalbard. Døden kom tilbake og hentet henne i München den 2.mai, snart fem år siden. Den siste tiden hadde hun og hennes mann komponisten Rodion Sjtsjedrin hjem i Russland, i Litauen og i Tyskland.
Hun reiste nettopp via Tyskland og Oslo da hun i 1932 og i 1934 dro til Svalbard med hele familien. Maja husket godt Oslo-butikken med tradisjonelle strikkete norske klær. Hun stod sammen med mamma foran vindusruten og kastet lengselsfulle blikk. Den hyggelige dama som eide butikken bad dem om å komme inn. De var så glade for å få komme inn. Butikkdama ble så rørt av dette og at Majas mor brukte sine siste valutapenger på ullklær til datteren, at hun forærte Maja et dukkesett tekopper av porselen. Denne gaven tok Maja vare på i alle år. Hun pleide å si: «Det er vel kun det jeg klarte å ta vare på i hele mitt meget turbulente liv». Familien tok isbryteren «Krasin» oppover fra Oslo og hele veien til Barentsburg, hvor Majas far Mikhail Plisetskij jobbet som direktør for Trust Arktikugol og som Sovjetunionens konsul. Denne ferden varte i to uker. Maja omtalte den som en slags polarmaraton med mye dårlig vær, gråvær og store bølger. Det var lite å gjøre ombord. Heldigvis fikk de bruke kapteinens patefon. Den eneste plata de hadde om bord var en med musikk fra operaen «Carmen». Endelig ankom de Svalbard. Mange tilreisende opplever den dag i dag noe av det samme som Maja gjorde, da hun satt sine første skritt på land i Barentsburg, nemlig å klatre opp den nær sagt endeløse tretrappa fra havna og opp til selve byen. Familien Plisetskij disponerte to rom i direktørboligen rett ved siden av denne trappa. Maja opplevde mørketiden og lærte å sette pris på dagslyset og sola. Sommeren har en annen pris i polare strøk, pleide hun å si. Vi Svalbardianere kjenner så alt for godt til dette.
Direktørboligen i Barentsburg ble gjenreist etter krigen. Dette huset omtales på folkemunne som ‘Maja Plisetskajas hus’. Men Maja bodde nok i husets første utgave. Foto: Anastasia Gorter, 2014.
Barentsburg var et familiesamfunn. Mange kom med både kone og barn. Også den gang satset man der mye på kultur. Maja Plisetskaja debuterte som artist på scenen i selveste Barentsburg. Det var i rollen som den lille havfruen i Dargomyzjskijs opera Rusalka (Havfruen). Operaforestillingen ble en stor suksess. Maja var godt fornøyd med sitt opptreden og syntes at hun hadde spilt rollen meget godt.
Maja Plisetskaja (i midten) etter forestillingen «Ruslaka» i Barentsburg. Bildet er hentet fra http://www.newswe.com/index.php?go=Pages&in=view&id=8120
Denne forestillingen, Majas suksess og hennes begeistring etterpå ble trolig avgjørende da foreldrene bestemte at Maja skulle gå på ballettskolen i Moskva. Hun ble tatt opp og fullførte skolen. Men Majas liv ble ingen dans på roser. Hennes far ble dømt som «folkefiende» og etter ordre fra Stalin henrettet under utrenskningsprosessene i 1938. Mamma Rachel ble forvist og slet åtte år av sitt liv i GULAG. Maja ble adoptert av tante Sulamith Messerer som var ballettpedagog. Maja ble solodanserinne ved Bolsjojballetten like etter at hun hadde fylt 18 år. Der arbeidet hun i mange år og helt fram til 1990. De siste årene var hun ansatt der som koreograf. Men stempelet «datteren av folkefiende» fulgte henne under hele livet i Sovjetunionen. Hun ble trakassert av KGB men til tross for dette hoppet hun ikke av. Det var for å beholde Bolsjojteateret og scenen der. Allikevel gikk hun aldri på akkord med samvittigheten sin, stod for sine meninger og var tro til sin kunst, moderne danser og avant-garde-koreografi inkludert. Dette til tross for advarsler og trusler om at slikt ville sette hennes karriere i fare. Det som var viktigst for henne, var at hennes publikum elsket hennes dans og koreografi. Hun takket sitt publikum symbolsk ved å bestemme ved testament at asken hennes skulle bli spredt ut over hele Russland.
Majas monument i Moskva viser henne i Carmen-rollen. Dette var hennes yndlingsrolle som ballerina. Hennes mann Rodion Sjtsjedrin skrev balletten Carmen-suite spesielt for henne. Maja har røpet at hun under dansingen av Carmen-suiten mang en gang tenkte tilbake til denne stormfulle ferden fra Oslo til Barentsburg ombord isbryteren «Krasin» i 1932. Foto: Aleksandr Sokolov. Bildet er hentet fra: https://www.wday.ru/stil-zhizny/kultura/sekretyi-mayi-plisetskoy-v-bronze/
Majas mest kjente stykke er «Svanens død» av komponisten Saint-Saëns, med hennes egen koreografi eller rettere sagt improvisering. Vi anbefaler våre lesere om å finne fram til opptak av Maja Plisetskajas tolkning av «Svanens død», for dette er en svane som fikk det evige liv! Bildet er hentet fra: http://newswe.com/index.php?go=Pages&in=print&id=8120
Vadim F. Starkov viser stolt fram Pomor-museets klenodium: Et portrett med signatur av Maja Plisetskaja som Museet Pomor i Barentsburg fikk i gave av henne. Foto: Anastasia Gorter, 2009.
Skrevet av Anastasia Gorter den 17.04.2020 som føler seg privilegert for å ha danset på scenen i Barentsburg som i sin tid (dog i sin eldre utgave) var Maja Plisetskajas første scene…
Glimt fra Svalbard museums samling
Av direktør Tora Hultgreen
I utstillingen på Svalbard Museum finner du denne hjemmesnekrede gitaren. Den er omsorgsfullt bygget av elementer man hadde «for hånden». En gammel blikkboks fungerer som resonanskasse, for øvrig er rekved, pappspiker og gamle metallstrenger viktige ingredienser. Et gammelt fiskesnøre er brukt som gitarreim. Gitaren vekker umiddelbart nysgjerrighet og beundring og viser med all tydelighet at instrumentmakeren har hatt et sterkt behov for å uttrykke sine følelser og lengsler gjennom musikk.
Gitaren vi ser på bildet bærer som mange andre gjenstander på Svalbard Museum, på en dramatisk historie. Gitaren ble funnet i 1965 i Vårsolbukta i Bellsund, nærmere bestemt på Camp Bell. Gjennom ulike typer informasjon fra finneren, arkiver og litteratur kan vi knytte gitaren til to fangstkamerater som sommeren 1947 reiste til Bellsund for å drive overvintringsfangst. Camp Bell var deres hovedstasjon og i Fridtjofhamna rett nord for Akseløya bygde de seg en bistasjon. I februar 1948 ble den ene funnet død inne i hytta i Fridtjofhamna. Hans fangstkamerat ble noe seinere funnet død på Camp Bell. Fra sistnevntes dagbok som ble funnet i nærheten av hans døde kropp kan vi lese følgende tragiske hendelsesforløp:
Den 27. september hadde de to fangstkameratene funnet et 200 liter fat i fjæra som var fullt av 96% sprit. Den 3.oktober hentet de fatet med båt og fraktet dette til Fridtjofhamna. Samme dag smakte de på innholdet. I dagboka fremgår det at den ene våknet ca. kl.10 neste dag og fant sin kamerat liggende på gulvet stønnende av smerte. Selv klarte han bare å fyre opp i ovnen før han sovnet igjen. Da han våknet utpå ettermiddagen var kameraten død. Den overlevende ville forsøke å ta seg frem til Kapp Linné for å søke hjelp. Lenger enn til Vårsolbukta kom han dessverre ikke. Legen i Longyearbyen kunne seinere fastslå at begge de to fangstkameratene døde av metanolforgiftning.
Metanol eller tresprit er en væske med nesten samme lukt og smak somvanlig sprit (etanol). Å drikke metanol kan medføre blindhet og så alvorlige forgiftninger at det medfører døden. De to kameratene hadde selvfølgelig trodd at de hadde funnet et fat med vanlig sprit. En ble gravlagt ble gravlagt på Longyearbyen kirkegård 8. september 1948, mens den andre ble sendt til sitt hjemsted.
Åpning av historisk utstilling på Bjørnøya
Fredag 20. september ble det åpnet en historisk utstilling i den gamle meteorologistasjonen på Bjørnøya. Prosjektet har vært ledet av Herdis Lien fra Svalbard Museum og Jon Kolsum fra Vervarslinga i Nord-Norge.
Sysselmann Kerstin Askholt foretok den høytidelige åpningen sammen med direktør Tora Hultgren fra Svalbard Museum.
Drømmen om å få etablert en utstilling i den gamle meteorologistasjonen har eksistert lenge, og allered på 1970-tallet begynte besetningene på Bjørnøya å samle inn gjenstander. Huset er tilstrebet ført tilbake til det uttrykket det hadde tidlig på 60-tallet.
Utstillingen dekker historien fra oppdagelsen av Willem Barentz i 1596 og fram til i dag.
LPO arktitekter og Glassmester André Jenssen har bidratt med den fysiske utformingen av utstillingen, og den er forøvrig støttet av Sysselmannen på Svalbard og Svalbards Miljøvernfond.
Åpningstider fra 1. oktober 2020
Alle dager
- 10:00-15:00
MUSEUMSBUTIKK
Gaver og litteratur
Gikk du glipp av foredraget med Kjell Reidar Hovelsrud? Vi har både den nye boka hans og flere av de andre til salgs i museumsbutikken.
Lyst å ta med et arktisk dyr hjem?
Disse kan du ta med hjem helt lovlig. Heklede, arktiske dyr laget av Evgeniia Sheikina som bor her på Svalbard.
Vi har fått inn de nye luene og halsene fra Arctic Edge!
Trapper Retro Collection med nye, veldig fine farger.
Ta turen innom butikken når du besøker vår utstilling!
Vi har et utvalg av spennende og lærerike barnebøker i museumsbutikken.
Svalbard Museums skrifter
Svalbard Museums Skrifter nr 1 «Norske fangstmenns overvintringer på Svalbard og Jan Mayen 1795-1973», nr 2 «Fangsthytter på Svalbard 1794-2015», nr. 3: “Opp og ned i 100 år – Sveagruva 1917-2017” og nr. 4 “Herfra mot vest til Grønlandshavet. Okkupasjoner av land på Svalbard 1898-1927” selges på Svalbard Museum.
«Norske fangstmenns overvintringer på Svalbard og Jan Mayen 1795-1973» kom i 2014 og er et samlet opptrykk i stort format av alle Odd Lønøs 10 artikler i Polarboken.
«Fangsthytter på Svalbard 1794-2015» av Per Kyrre Reymert og Oddleif Moen kom i 2015 .
I 2018 kom “Opp og ned i 100 år – Sveagruva 1917-2017”, skrevet av Dag Avango og Peter J. Brugmans.
Siste skudd på stammen er Peter J. Brugmans og Per Kyrre Reymert: “Herfra mot vest til Grønlandshavet”, om okkupasjoner av land på Svalbard før traktaten trådde i kraft.
POLARLITTERATUR
Museumsbutikken tilbyr et rikholdig utvalg av polar- og Svalbard-litteratur.
Vi er til enhver tid oppdaterte på nye bøker.
SOUVENIRER, POSTKORT, KART
Butikken har et stort utvalg av kvalitetssuvenirer som fossiler, smykker og håndverksprodukter. Mye av dette er tilvirket av lokale produsenter. I butikken får du også kjøpt kart og postkort med motiv fra Svalbard.