Det var behovet for kull til Nord-Russland som i utgangspunktet trakk Sovjetunionen til Svalbard. Bosetningene som ble anlagt hadde høy standard og moderne fasiliteter til misunnelse for norske gruvearbeidere som stadig kom på besøk i forbindelse med idrettsutvekslinger. Arbeiderne ble ansatt på to-årskontrakter og kom hovedsakelig fra den kullrike Donbass-regionen øst i Ukraina og fra Tula, en gruveby sør for Moskva. Arbeiderne var nøye utplukkede og fikk godt betalt sammenlignet med lignende jobber i hjemlandet. Til tross for sosialistiske idealer var de sovjetiske gruvebyene, i likhet med de norske, klassedelte og ledelsen både bodde og spiste separert fra arbeiderne.

Det var gruveselskapet som eide og kontrollerte alt og helt opp til 1970-tallet blandet norske myndigheter seg lite inn i hva som foregikk i de sovjetiske samfunnene. Sammenlignet med Longyearbyen fikk flere av innbyggerne i de sovjetiske bosetningene ta familien med til Svalbard. Det fantes skoler, barnehager, hoteller, svømmehall og kulturhus. For å bøte på vinterisolasjonen ble selvberging vektlagt, og samfunnene hadde egne fjøs og drivhus hvor det et år ble produsert så mye som 3700 liter melk og 5 tonn løk.

Gjennom den kalde krigen var innbyggertallet i de sovjetiske samfunnene omtrent det dobbelte av de norske. Likevel produserte de omtrent like mye kull til tross for større grad av mekanisering og driften kan neppe ha vært særlig lønnsom. Dette har bidratt til spekulasjon rundt Sovjetunionens egentlige hensikt med tilstedeværelsen, der noen hevder at gruvesamfunnene var et sosialistisk prestisjeprosjekt og noen hevder det var et brohode for å ta kontroll over Svalbard i en krigssituasjon.

I dag er eiendommene i russisk eie og kun Barentsburg står igjen med permanent befolkning. Innbyggertallet der har falt kraftig og i dag bor det i underkant av 400 personer der. Kulldriften pågår fortsatt, men etter Longyearbyens eksempel blir det forsøkt satsing på turisme og forskning for å sikre videre virksomhet.